Drept på jobb for Unicef: Lokale hjelpearbeidere tar størst risiko

Av Tor Aksel Bolle For Bistandsaktuelt i Sør-Sudan Sist oppdatert: 16.06.2017.

Det er i all hovedsak lokale hjelpearbeidere som gjør jobben i Sør-Sudan, et av verdens mest voldsherjede land. Ofte mangler de både forsikring og et godt sikkerhetsopplegg. I mars ble seks ansatte i en liten sørsudansk hjelpeorganisasjon drept i et brutalt angrep.


Det er grytidlig lørdag morgen. Datoen er 25. mars 2017. En bil humper av gårde på en jordvei 5-6 mil fra hovedstaden Juba.

Bilen, en Toyota Landcruiser, er fylt til randen; sju menn, pluss masse utstyr, læremateriell og bygningsmaterialer. I bilen sitter sørsudanerne Elisa Yani, John Riti og David Kim Chop og kenyanerne Samson Mbugua, David Wainaina, Joseph Wanjau Njaaga, samt en haiker de tok med fra Mongalle, småbyen de startet fra samme morgen. De seks jobber alle for den lille sørsudanske hjelpeorganisasjonen GREDO – Grassroots Empowerment and Development Organisation.

Den hvite firehjulstrekkeren kjører østover, med kurs for en småby som ligger rundt 25 mil fra hovedstaden Juba.

I området rundt byen Pibor skal de seks hjelpearbeiderne jobbe på et prosjekt for ungdom. Prosjektet er finansiert av FNs barnefond Unicef, men GREDO er hyret inn til å gjøre selve jobben ute i felt. De er «implementerende partner» som det heter på bistandsspråket.

Tydelig merket

Håndverkerne Yani, Wanjau og Wainaina skal være med på å bygge bygningene som skal huse et ungdomssenter, mens Riti og Mbugua skal undervise i engelsk. David Kim Chop er sjåfør. Alle sammen vet at jobben som venter er krevende: området de skal jobbe i er urolig, fattig og vanskelig tilgjengelig. En del av arbeidet er også rettet mot tidligere barnesoldater fra en beryktet militsgruppe, noe som byr på egne utfordringer. Etter planen skal de jobbe på prosjektet i seks måneder.

Toyota Landcruiseren er tydelig merket, den har grønne skilter som viser at den tilhører en hjelpeorganisasjon. Logoene til GREDO er også godt synlige på bilen. De befinner seg dessuten i et område som regnes som kontrollert av regjeringshæren, noe som ikke skulle tilsi uvanlige sikkerhetstrusler.

I 8-9 tiden skjer det likevel noe uventet. De blir stoppet ute på landeveien – av væpnede menn. De sju, passasjerene og sjåføren, blir tvunget ut av bilen. Ifølge noen rapporter blir de bakbundet før de så blir skutt i hodet og ryggen, mens bilen deretter blir plyndret.

– Dedikerte folk

Samme morgen sitter programdirektøren i GREDO, Jaffar Mbugua, i et møte i byen Kapoeta, sørøst i Sør-Sudan. Så får han en telefon fra en kollega. Kollegaen ber ham forlate møterommet.

– Jeg gikk ut av møtet. Kollegaen min sa han hadde dårlige nyheter: bilen vår var blitt angrepet. Det er ingen overlevende, sa han… Det svimlet for meg, og jeg måtte sette meg ned på huk.

Programdirektøren husker ikke resten av samtalen bortsett fra at han ba kollegaen dobbeltsjekke nummeret på bilen.

– Det gikk noen minutter, forferdelige minutter. Så ringte han igjen. Nummeret stemte, det var ingen tvil: det var vår bil. Seks av våre medarbeidere var drept.

Jaffar Mbugua sitter bak kontorpulten sin på hjelpeorganisasjonens kontor i Juba og forteller om lørdagen han kommer til å huske resten av livet. Alvorlig og med lav stemme forklarer GREDO-sjefen at han hadde snakket med flere av de seks dagen før, rett før de kjørte fra Juba. Ønsket dem «god tur». Fleipet litt om den lange, slitsomme bilturen de har foran seg.

– Alle de drepte var fine folk, og jeg ser på dem som helter. De var dedikerte og hadde et sterkt ønske om å hjelpe. Noen var veldig unge og hadde nettopp begynt å jobbe for oss. Det er grusomt og fortsatt vanskelig å forstå. Alle i organisasjonen er fortsatt sterkt preget av det som skjedde, sier han.

Rundt 50 ansatte

GREDO ble registrert som en nasjonal sør-sudansk organisasjon i 2014. Mbugua, som er kenyaner og har erfaring fra humanitært arbeid i Kenya og Sør-Sudan, var med fra starten. Det er mye bistandspenger i Sør-Sudan, og det er stort behov for folk og organisasjoner som er villige til å jobbe under krevende forhold. Organisasjonen fikk raskt oppdrag, blant annet fra den britiske statlige bistandsorganisasjonen Dfid.

Den sørsudanske organisasjonen fikk støtte til arbeid rettet mot ungdom og barn i delstaten Jonglei og delstaten Boma. Den ansatte deretter flere folk, og etablerte et lite kontor i Pibor.

– Vi leverte gode og målbare resultater, derfor fikk vi også flere oppdrag, sier Mbugua.

I dag har organisasjonen rundt 50 ansatte, alt innkludert. Omsetningen var i fjor på rundt 500 000 amerikanske dollar. Men selv om organisasjonen har vokst og er relativt stor sammenlignet med mange andre sørsudanske organisasjoner, er GREDO en miniputt sammenlignet med de internasjonale organisasjonene som opererer i landet.

Enkle forhold

Vi møter organisasjonens leder på hovedkontoret, et nedslitt treroms murhus i Juba. Her er det ikke høye piggtrådgjerder og vakter, en imponerende bilpark og kontorer med aircondition – slik man som regel ser hos FN og mange av de internasjonale hjelpeorganisasjonene.

En enslig bordvifte jobber hardt for å gjøre temperaturen levelig for de 5-6 medarbeiderne som er presset sammen i det lille kontoret. Kontorstolene er av plast. Kabler og ledninger ligger på gulvet og henger langs veggene. Et par svære vannkanner av plast står stablet opp i et hjørne.

– Som du selv ser: Vi har en annen standard og et langt, langt lavere kostnadsnivå enn FN og de store internasjonale hjelpeorganisasjonene. Vi har blant annet betydelig lavere lønninger. Det er en styrke, men også en svakhet. Vi får som regel støtte kun for 6 måneder av gangen, og når vi søker om oppdrag er budsjettene kuttet til beinet, sier GREDOs programdirektør.

Klassedelt bistandsbransje

Han mener bistandsbransjen i Sør-Sudan er klassedelt: man har FN og de store internasjonale organisasjonene i den ene enden av skalaen – organisasjoner som betaler godt og har store ressurser til disposisjon. I motsatt ende, med små ressurser, finner man de nasjonale og lokale organisasjonene. De konkurrerer med hverandre om korttidskontrakter på å utføre ulike oppdrag – betalt av FN eller store utenlandske organisasjoner. De har langt lavere lønninger, dårligere og mindre utstyr enn de store internasjonale, og lavere standard «ute i felt».

Og de har også mindre penger til sikkerhetstiltak. I GREDO, som i de fleste nasjonale og lokale organisasjoner, har man for eksempel ingen ansatte som jobber spesifikt med sikkerhet. Sikkerhetsvurderingene gjøres av de ansatte og ledelsen i felleskap. Det er noe Jaffar Mbugua har tenkt mye på etter angrepet i mars.

– Vi gjorde våre vurderinger etter beste evne – ut fra den informasjonen vi hadde tilgjengelig. Vi vurderte turen som relativt trygg, selv om konteksten vi jobber i alltid medfører en viss risiko. Det brutale angrepet kom helt overraskende på oss. Hvis vi hadde hatt større ressurser og bedre kompetanse på sikkerhet, hadde vi muligens vurdert situasjonen annerledes. Det er umulig å vite, sier han.

De stramme budsjettene organisasjonen får fra oppdragsgivere som Unicef er hovedårsaken til at de seks som ble drept ikke var forsikret, ifølge Mbugua.

– Vi hadde begynt å kikke på mulighetene for forsikring, men foreløpig hadde vi ikke råd til det, sier han.

– Savner han hele tiden

Elena Dawa synes fortsatt det er vanskelig å snakke om det som skjedde. Vi sitter bare noen hundre meter fra GREDOs kontorer i Juba. Det er et lite nabolag med 10-12 boliger av tre, bølgeblikk og plast. Her bodde også 22 år gamle Elisa Yani, som Dawa var tante til.

– Han bodde sammen med oss i sju år, han var som en sønn for meg. En snill og blid gutt. Han var også en flink håndverker og jobbet hardt. Elisa var veldig glad for den nye jobben og gledet seg til å komme i gang med arbeidet, forteller Dawa.

Etter angrepet fikk hun og mannen beskjed om at hjelpeorganisasjonens bil var blitt angrepet. De fikk også høre at noen hadde blitt drept, men det var uklart om Yani var en av dem.

– Jeg måtte dra på likhuset her i Juba for å identifisere han. Det var forferdelig da jeg så at det var han, sier Dawa med skjelvende stemme.

Det lille skuret som Yani bodde i står nå tomt. En seng med et par skumgummimadrasser og noen klær på gulvet er alt som er igjen.

– Det er tungt og vi savner han hver dag. Vi savner humøret og smilet hans. Men jeg har sju andre barn og vi klarer oss økonomisk. Aller verst er det for kona og de tre barna hans i Yei, de var helt avhengig av han som forsørger. De har ikke fått noen erstatning og har det veldig vanskelig nå, sier Dawa.

En stolt pappa

– Han var så stolt og la ut bilder av Happy på Facebook hele tiden, forteller Linda James.

Den 20-årige kvinnen kommer opprinnelig fra Rumbek, midt i Sør-Sudan. Men for et par år siden ble hun kjent med David Kim Chop.

– Han var snill og veldig morsom. Han elsket å fortelle historier, sier Linda James alvorlig.

Det unge paret giftet seg for et drøyt år siden, og lille Happy Nyimoto ble født i desember i fjor. Selv om levekårene i landet er harde, var den lille familien lykkelig. De bodde sammen med Davids familie i Juba.

Men alt ble knust den dramatiske lørdagen i mars.

– Vi kaller henne Happy

Lille Happy Nyimoto pludrer fornøyd på mamma Linda James sitt fang. Jenta på rundt et halvt år vet ikke at faren, som var så stolt og glad over å ha fått en liten datter, er død. Hun kommer ikke til å huske at han lekte og koste med henne hver dag før han gikk på jobb. Det var han som bestemte navnet hennes.

David Kim Chop var ansatt som sjåfør. Det var trolig han som kjørte bilen da den ble stanset av væpnede menn 25. mars.

Linda James var hjemme sammen med Davids familie da de fikk beskjeden.

– Jeg besvimte. Jeg gråt og var helt fra meg. Jeg ville se kroppen hans med en gang, men en slektning fikk roet meg litt ned og sa det var bedre å vente til dagen etterpå.

Bekymret for framtida

Nå er framtiden for både Linda og lille Happy usikker. De står på bar bakke. Foreløpig bor de hos Davids familie i Juba. Men den unge enken er bekymret for framtiden og har begynt å se etter en jobb slik at hun kan forsørge seg selv og datteren.

Men økonomien i landet er elendig. Og jobbmarkedet er ikke lett for noen – i alle fall ikke for en ung alenemor uten jobberfaring og som kun snakker arabisk.

– David forsørget oss. Jeg snakket med han kvelden før angrepet, han sa han skulle sende litt ekstra penger til oss. Det aller siste han sa var at tiden kom til å gå fort, at han snart kom tilbake, sier Linda James.

Angrepet på de ansatte i den sørsudanske organisasjonen var det mest dødelige enkeltangrepet i landet siden borgerkrigen startet i slutten av 2013. Men angrepet er bare ett av mange tilfeller av vold rettet mot hjelpearbeidere.

Hittil i år: 14 drepte

I 2016 ble 26 hjelpearbeidere drept i Sør-Sudan, ifølge Aid Worker Security Database. Det er flere enn i noen annet land. Også i 2015 toppet Sør-Sudan denne dystre statistikken.

Så langt i år er 14 hjelpearbeidere blitt drept i Sør-Sudan. Ifølge FN måtte 100 hjelpearbeidere evakueres fra ulike områder i april. Det var var 90 rapporterte tilfeller hvor humanitær hjelp ble stanset av soldater, militser og ulike myndigheter.

Volden og trakasseringen av hjelpearbeidere skjer samtidig som store deler av befolkningen er avhengig av hjelp for å overleve. Sulten herjer flere steder i landet. FN anslår at nærmere 6 millioner mennesker trenger nødhjelp, mens rundt 3,6 millioner mennesker har flyktet fra hjemmene sine. Spredningen av konflikten og det store antallet væpnede grupper gjør sikkerhetssituasjonen og hjelpearbeidet stadig vanskeligere.

Lokalt ansatte mest utsatt

Voldsstatistikken i Sør-Sudan har samme kjennetegn som for de fleste andre land hvor hjelpearbeid er farlig: Det er hovedsakelig lokalt ansatte som blir utsatt for vold – enten de jobber for FN og større internasjonale organisasjoner eller for lokale organisasjoner.

I 2016 ble tilsammen 93 hjelpearbeidere drept på jobb, ulike steder i verden. Av disse var 91 nasjonalt ansatte. At det er de lokale, nasjonalt ansatte som oftest blir drept skyldes hovedsakelig at det er de som er ute i felt og faktisk utfører mesteparten av hjelpearbeidet.

I Sør-Sudan gjør den etniske dimensjonen i konflikten at nasjonale hjelpearbeidere er spesielt utsatte. I en del områder er det for farlig for hjelpearbeidere fra enkelte etniske grupper å jobbe.

– Det er nasjonale organisasjoner som befinner seg i frontlinjen av det humanitære arbeidet i Sør-Sudan. De møter en rekke egne utfordringer. Blant annet blir de utsatt for trakassering. trusler og noen ganger direkte angrep fra partene i konflikten, sier Frank Nyakairu, som er er informasjonsmedarbeider i FN-organisasjonen OCHA.

– Skjevt system

For bistandsarbeideren Jaffar Mbugua og kollegaene i GREDO har de siste ukene vært tunge. Innimellom ulike oppdrag har de deltatt i begravelser og sørget over tapet av venner og kollegaer. De har forsøkt å hjelpe familiene til de drepte etter beste evne, ifølge Mbugua.

– Flere ansatte har slitt med å jobbe etterpå. Det er vanskelig å finne mening med det man gjør. Flere har også vært redde for at noe lignende skal skje med dem. sier han.

Seks ansatte var døde. Samtidig som kollegaene har sørget over tapet, har de måttet slite ekstra hardt for å holde arbeidet gående som følge av en rekke praktiske utfordringer. De dødes arbeidskraft og fagkunnskap måtte erstattes. Tapet av bilen, den eneste firehjulsdrevne bilen organisasjonen hadde, var samtidig en stor økonomisk og praktisk utfordring.

Etterlyser penger til sikkerhet

Alt dette har den lille organisasjonen måtte takle, uten noe sikkerhetsnett. Mbugua mener angrepet og GREDOs situasjon illustrerer en rekke svakheter ved måten det internasjonale hjelpesystemet fungerer på i risikoland.

– Det er vi som er på bakken, og er ute i felt og treffer folk. Det er vi, lokale organisasjoner og lokalt ansatte, som tar mye av risikoen. Likevel finnes det ikke penger til et skikkelig sikkerhetsopplegg. Det settes ikke av penger til at vi kan utvikle og styrke kompetansen i vår organisasjon, verken når det gjelder sikkerhet eller noe annet. At vi skal måtte operere på et slikt minimum, mens andre har en helt annen standard og helt andre kostnader viser – etter min mening – at systemet er skjevt, sier han

Mbugua mener at sørsudanske organisasjoner må få mer ressurser slik at de både kan styrke sin egen kompetanse, tenke mer langsiktig og utvikle seg som organisasjoner. Med den type korttidskontrakter de fleste organisasjoner opererer på nå er det ikke noe rom for dette.

– Dette handler om mer enn penger, det handler også om innflytelse over programmene og prosjektene. Altfor mange beslutninger blir tatt langt fra den sørsudanske virkeligheten av folk som ikke kjenner situasjonen på bakken. Det er nasjonale og lokalt ansatte som kjenner situasjonen best, men de har ofte liten innflytelse på utformingen av prosjektene som er betalt av de store organisasjonene.

Tro på en bedre framtid

Han og de andre ansatte i organisasjonen fortsetter arbeidet i det urolige området rundt Pibor. Fremdeles uten det samme sikkerhetsopplegget som de større organisasjonene og uten forsikring, men med optimisme og tro på et bedre Sør-Sudan – en gang i framtida.

– Vi fortsetter. Bor sammen med de lokale innbyggere. Ikke bak gjerder i FN-leirer. Vi blir der når krisene rammer og trekker oss ikke ut, sier han.

 

Etterskrift: Ingen er arrestert for angrepet og drapene på den lokale hjelpeorganisasjonens seks ansatte. Ingen har heller tatt på seg ansvaret for udåden. Både regjeringen i landet og opprørerne i SPLA-IO sier at den andre siden i konflikten står bak.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *