Professor Tvedts Afrika

Hentet fra  Verdens Gang – VG  4.10.2017 | Av  BIBIANA DAHLE PIENE, journalist og forfatter av boken «Norge i Sudan. På bunnen av sola» og MAREN SÆBØ, historiker kommentator og journalist med Afrika som felt.

Debatt: Mye gikk galt i Sør-Sudan, og vi trenger en kritisk gjennomgang av Norges forhold til verdens yngste, og for tiden svært brutale, stat. Men i sin analyse snubler Terje Tvedt i fakta.
Bildetekst: GODHETSREGIMET: – Terje Tvedt ivrer etter å bevise sin gamle tese om det naive, norske godhetsregimet, skriver kronikkforfatterne. Foto: Terje Bringedal, VG.

I sin iver etter å bevise sin gamle tese om det naive, norske godhetsregimet tar historiker Terje Tvedt et oppgjør med den norske innsatsen i Sør-Sudan i avisa Dag og Tid. Men på veien snubler han i fakta, og verre: usynliggjør og umyndiggjør sørsudanerne selv.

Det går skeis allerede i første setning, der Tvedt gjør et poeng av at Norge støttet begge sider under borgerkrigen i Sudan. Det riktige er vel at Norge støttet en prosess, og da er det som kjent alltid minst to parter.

Det interessante med Tvedts tekst, er hvilke eksempler han trekker fram for å belyse sitt hovedpoeng, nemlig at norske organisasjoner og politikere ikke tar lærdom av feilene de gjør, men insisterer på at de hadde rett og legger skylden på andre, i dette tilfelle sørsudanerne.

En av historiene tar for seg Kirkens Nødhjelps distriktutviklingsprosjekt i Hilieu, norgeshistoriens største og mest langvarige bistandsprosjekt. ”Little Norway” ble imidlertid lagt i grus i 1986 av SPLA-geriljaen. I Tvedts versjon framstilles det som om dette skjedde nærmest på grunn av KNs dumskap. Det var selvsagt ikke tilfelle. Det var et resultat av borgerkrigen.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Tvedt gjør også et poeng av at Norsk Folkehjelp mellom 1986 og 2005 organiserte 10.000 flygninger inn i Sør-Sudan, men nevner ikke hvorfor: Etter krigsutbruddet i 1983 ble sult brukt som våpen mot sørsudanerne av regimet i Khartoum. Etter lange forhandlinger fikk FN opprettet Operation Lifeline Sudan i 1989, som lot FN og en rekke organisasjoner fly inn mat til de sultrammede områdene. Men ikke alle områder var omfattet, og Norsk Folkehjelp var en av få organisasjoner som valgte å operere utenfor OLS. Slik kunne de fly inn nødhjelp til områder Khartoum nektet humanitær adgang til.

Se også: Sør-Sudan i krise – avlyste 6. årsfeiringen

Tvedt dveler ved et annet kapittel i Folkehjelpas historie i Sør-Sudan, nemlig et demokratibyggeprosjekt som ble satt i gang like før uavhengigheten i 2011 og videreført fram til den nye krigsutbruddet i 2013. Folkehjelpa skulle blant annet bistå SPLM i å utvikle en partiorganisasjon. Tvedt er opptatt av partitilhørigheten til de involverte, men roter med både parti og tidspunkter. Fra 2010 var det tidligere SU-leder, nå partisekretær i SV, Audun Kolsrud Herning som skulle bygge partikultur hos SPLM i Juba. Han ble avløst av Eskild Johansen fra Ap i 2012. Det er riktig at de hadde Gerhardsens «Tillitsmannen» i bagasjen, men dette er neppe noen årsak til at det gikk som det gikk.

Hva oppnår Tvedt med denne historien, annet enn å latterliggjøre innsatsen? En annen side av saken, som historikeren unnlater å nevne, er at det var SPLM som selv ba om å få slik opplæring.

Tvedt antyder også at Folkehjelpa nærmest undergravde avdøde SPLA-leder John Garangs ønske om et forent, sekulært Sudan – uten noen gang å nevne at kravet om løsrivelse i årtier sto sterkt i den sørsudanske befolkningen, og at SPLA delt i to i synet på dette.

Hilde Frafjord Johnson: En lenge varslet, menneskeskapt katastrofe

I avsnittet om Hilde Frafjord Johnsons tid som FNs spesialutsending til Juba framholder Tvedt at perioden hennes endte med protester i gatene i Juba. Han sammenligner det attpåtil med den type folkelig protest som ble en rekke koloniadministratorer til del mot slutten av kolonistyret. Men også her tar Tvedt ting helt ut av kontekst. Frafjord Johnson skriver en hel del om konflikten med enkelte ledere i SPLM som førte til iscenesettingen av protesten i Juba i de to dels overlappende bøkene hun ga ut om sin tid spesialutsending i fjor. Det er ingen hemmelighet at det var kontroverser rundt Frafjord Johnson som spesialutsending, men den fiendtlige tonen enkelte i SPLM har utviklet mot FN, kan hun ikke tillegges ansvaret for.

Tvedt bruker mye plass i sin kronikk på å plassere de norske aktørene på kartet, og nevner også amerikanernes rolle. Men de som glimrer helt med sitt fravær i Tvedts tekst, er sørsudanerne selv. De er ikke handlende subjekter i Tvedts resonnement (utover å reagere med sinne på Frafjord Johnson), og skal vi tro hans svært korte framstilling av Sør-Sudans moderne historie, blir de nærmest lurt inn i selvstendighet av et knippe norske aktører.

Har du lest denne? Ti kriser verden har oversett

Dette svært eurosentriske synet på sørsudansk historie er vanskelig å ta på alvor. Det føyer seg inn i et gammeldags og orientalistisk syn på verden, delt i et ”dem” og ”oss” som henholdsvis passive/umyndige og aktive/kontrollerende. I Terje Tvedts fortelling er det Norge som ”eier” utviklingen i Sør-Sudan. Men ikke å tillegge sørsudanerne selv noe ansvar for dagens situasjon, er ganske enkelt umyndiggjøring.

Det skal sies at heller ikke sudanere, eller etiopiere har noen plass i denne fortellingen. Ei heller ugandere og kenyanere. Alle disse (og flere til) spilte viktige roller i det dramaet som fortsatt pågår inne i Sør-Sudan. Men det virker som om Tvedt i sin iver etter å få historien om Norge i Sør-Sudan til å passe i sin egen fortelling om det snøblinde godhetsregimet, trenger å redigere alle afrikanere ut av historien.

VG-kommentar: De dør så langsomt

Mye gikk galt i Sør-Sudan, og vi trenger en kritisk gjennomgang av Norges forhold til verdens yngste, og for tiden svært brutale, stat. Både av organisasjonenes innsats og norske politikeres rolle. Men i sin analyse sitter Tvedt bedagelig under treet og plukker lavthengende frukter, uten å rette blikket mot skogen rundt. Det bidrar ikke til en særlig opplyst eller kritisk debatt om et engasjement som fortsatt pågår. Og det er synd, for det trenger vi.

 

One comment on “Professor Tvedts Afrika

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *