Der flyktninger ønskes velkommen

Hentet fra  Vårt Land | Av Maren Sæbø 4. mai 2018

Grace Atimu har flyktet med tre barn fra borgerkrigen i Sør-Sudan. I Uganda får hun en jordflekk å klare seg på. Uganda tatt imot en million flyktninger fra Sør-Sudan på halvannet år.


Bildetekst: Pastor Andrew Amule viser fram en liten kiosk kona hans driver for å spe på rasjonene familien får i BidiBidi-leiren.

Etter hvert måtte usikkerheten ved å bevege seg vike for usikkerheten ved å bli. I midten av august ble en konvoi med lokale politiske ledere og soldater angrepet på veien like sør for Yei. De skadde ble tatt til sykehuset i Yei, bygget på 1990-tallet av Norsk Folkehjelp.
– Soldatene var veldig aggressive da de kom til sykehuset. På et tidspunkt åpnet noen av dem ild mot sivile som ventet der, de drepte mange ved sykehuset midt i byen, sier Amule.
Hendelsene ved sykehuset overbeviste den anglikanske pastoren at det var på tide å komme seg unna. I august 2016 ble Amule, familien, og flere av studentene som hadde flyktet med ham, tildelt et jordstykke i BidiBidi nord i Uganda.
– Vi har en hel liten landsby her, og vi forsøker å heles sammen. Barna her har fryktelige minner fra Sør-Sudan, nå må vi klare å gjøre dem trygge, sier Amule.

Velkommmen

BidiBidi er verdens nest største flyktningleir, med mer enn 287.000 innbyggere. Eller, en bosetting, skal vi følge språkbruken til ugandiske myndigheter. Dette er nemlig ikke leire, hvor flyktninger lever på organisasjoner og det internasjonale samfunns nåde. Men et stort område satt av til å bosette flyktninger.
Her får de hver sin lille jordflekk og noen byggematerialer og redskap til å starte opp et nytt liv. I teorien skal flyktningene også få tilgang på tjenester på lik linje med landets egne innbyggere, som helsevesen og skoler. Uganda har nemlig i flere omganger siden 1980-tallet mottatt flyktninger fra krigene i Sør-Sudan. De er beredt på at flyktninger vil bosette seg permanent i landet.
Denne «åpen dør»-politikken, ikke bare mot sørsudanere, men også for kongolesere, burundiere og andre i regionen, har høstet mange godord, blant annet fra Verdensbanken. I en tid der stater gjør det de kan for å begrense tilstrømming av flyktninger ser Uganda ut til å gå mot strømmen, og ønsker dem velkommen. I alle fall på papiret.

Uten grunnvann

– Det var ingenting her, så vi gjør det vi kan. Men utfordringen er blant annet at det har vært dårlig med grunnvann, og at området flommer over i perioder. Det burde vel egentlig ikke bo folk her, sier Tereza Unzia.
Unzia er ugander men engasjert av norske Flyktninghjelpen for å bedre de sanitære forholdene i Palorinya, en bosetting vest for BidiBidi. Ett år etter at det kom flyktninger til Palorinya-bosettingen i mars 2017 er det mye som ikke er på stell på denne flomutsatte sletten ved Nilen. Det bores etter vann og konstrueres vanntårn på spreng. To ganger om dagen må det kjøres ut vann til 35 tanker Flyktninghjelpen har ansvaret for.
Dette er vannkilden for 64 000 mennesker i sektor tre i en leir med til sammen 163.000 mennesker. Det er nok til å drikke men lite å vaske seg med. Og jordbruk kan de som er bosatt her mer eller mindre glemme.

Ripe i lakken

Problemer med grunnvann, slik de har i Palorinya, gjør at bosettingene i Uganda er avhengig av assistanse også i årene som kommer. Men Uganda, som nylig ble framholdt som «best i klassen» på å ta imot flyktninger har også fått noen riper i lakken. I februar ble det kjent at myndighetspersoner hadde overdrevet antallet flyktninger i en bosetting til egen vinning. Hoder måtte rulle, både hos statsministerens kontor og i FN-systemet. Uganda risikerer å miste noe av donorstøtten flyktningene fortsatt er helt avhengig av.
Siden nyttår har Uganda opplevd en ny tilstrømming fra det nordøstre Kongo. I en verden hvor flyktninger i Midtøsten får mye av oppmerksomhetene, er FNs operasjoner i Afrika i konstant pengenød.  Det er usikkert hvor lenge Uganda nå kan holde portene åpne. I BidiBidi har flyktningene selv forslag til løsninger.

Enker og farløse

Naboen til pastor Amule heter Rosemary Kute, og som han kom hun til Uganda fra Sør-Sudan i august 2016, med syv barn. Ifølge FNs egen statistikk er hun typisk: 82 prosent av hele flyktningbefokningen er kvinner og barn. Enker og farløse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *