Hentet fra Afrika.no | Av Maren Sæbøe 16. mai. 2018
17. mai startet forhandlinger om Sør–Sudan opp igjen i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Eller rettere sagt, det er møte i det såkalte High Level Revitalization Forum (HLRF), et forum satt ned i fjor sommer for å få slutt på konfliktene som stadig drar verdens yngste stat i stykker.
Bildetekst:
Et fredelig øyeblikk: En dinka-pastoralist med kuene sine en tidlig morgen i mars år, underveis til det årlige tørketids-beitet i de frodigere områdene ved Nilen.
orumet består av forskjellige parter og aktører i Sør–Sudan, og møtes med støtte fra den regionale sammenslutningen IGAD og den såkalte Troikaen, bestående av USA, Storbritannia og Norge. Mandatet går blant annet ut på å gjenopprette en våpenhvile (COHA eller ACOH) som partene ble enige om i desember 2017, samt å iverksette fredsavtalen fra august 2015 (forkortet ARCSS – Agreement on the Resolution of Conflict in the republic of South Sudan). Om du er forvirret, er du neppe den eneste. Dette er bokstavsuppen som er ment å løse krigen som i mer enn fire år har fått utvikle seg til en av verdens verste katastrofer, med det internasjonale samfunnet som observatører. Så hvordan endte vi her?
Sammenbruddet
16. desember 2013 rådet det forvirring i Juba. Regjeringspartiet SPLM var den helga samlet for å løse enda en politisk krise i landet. Men i stedet for å legge fram forslag til løsning trakk president Salva Kiir i militæruniform og avholdt en pressekonferanse. Det hadde vært et kuppforsøk, hevdet han.
I ettertid er startpunktet satt til rundt halv elleve på kvelden 15. desember i hæren SPLAs hovedkvarter Giyada sørvest i Juba. Der utviklet det seg en kamp mellom styrker lojale til den avsatte visepresidenten Riek Machar, for det meste nuere, og president Kiirs tropper, dinkaer. Kampene spredte seg til andre av SPLAs baser rundt hovedstaden rundt midnatt. Den natta startet også angrepene på sivile i flere nabolag vest i Juba.
Kampene i Juba mellom den 15. og 19. desember 2013 spredte seg raskt fra militærforlegningene til sivile områder i Juba. Der antok drapene form av rene henrettelser av personer som tilhører en folkegruppe, nuerne. Dinkamedlemmer av President Kiirs egen vaktstyrke, kalt tigrene, skal ha gått fra hus til hus i områder der det bodde nuere. Siden fulgte massakrer og hevnangrep fra begge sider.
Norske diplomater var til stede da samtalene fortsatte i 2015, og var med da det endelig ble skrevet under en avtale i august det året
Norge har en rolle i dette. Da kampene brøt ut i desember 2013 var Hilde Frafjord Johnson FNs øverste sjef i landet. I boka «South Sudan, the untold story» forteller hun hvordan hun selv opplevde natta mellom den 15. og 16. desember i Juba, og frustrasjonen ved å ikke få partene i tale i tida som fulgte. Angrepene på sivile gjorde at FN åpnet portene sine for dem som ønsket å søke tilflukt. Dette skjedde ikke bare i Juba, men i flere av byene etter hvert som volden spredte seg.
Ved inngangen til 2014, mens stadig større deler av Sør–Sudan sank ned i nye krigshandlinger, foregikk et intenst diplomati for å få partene, i hovedsak den avsatte visepresidenten Riek Machar og president Salva Kiir, til å snakke sammen. Allerede ved inngangen til januar 2014 var representanter for partene på plass i Etiopias hovedstad Addis Abeba for samtaler. Som medlem av Troikaen var også Norge representert. Denne dialogen fortsatte parallelt med nye krigshandlinger gjennom hele første del av 2014. På den første årsdagen for krigsutbruddet forhandlet man fortsatt i Addis Abeba. Norske diplomater var til stede da samtalene fortsatte i 2015, og var med da det endelig ble skrevet under en avtale i august det året.
Avtalen fra august 2015, den som skjuler seg bak forkortelsen ARCSS, er siden blitt beskrevet som «tvunget på partene» og dårlig forankret. For de internasjonale støttespillerne var det derimot nødvendig å få slutt på krigsforhandlinger som fram til da hadde kostet flere titusen menneskeliv og tvunget halvannen million på flukt. Avtalen skisserte opp en politisk løsning hvor både Machar, andre politikere som hadde opponert mot Kiir, de såkalte «tidligere fangene» (Former Detainees-FD) og Kiir inngikk. Det var også satt mål for avvæpning av de forskjellige fraksjonene innen hæren. Det gikk enda mer enn et halvt år før Riek Machar dro tilbake til Juba for å gjenoppta visepresidentembetet.
Oppgjøret
I juli 2016, rundt seks uker etter at Riek Machar hadde kommet tilbake til hovedstaden, var hans tropper forlagt forskjellige steder i Juba. Også Kiirs garde, de beryktede tigrene, var på plass. Personalet fra Joint Monitoring and and Evaluation Commission (JMEC), som var satt til å overvåke avtalen fra 2015, inkludert antall tropper partene kunne ha forlagt i hovedstaden, slet med oversikten. Så inntraff enda en av disse hendelsene som bestemmer et lands historie, men som ingen helt kan gjøre rede for hvordan oppsto. Denne gang var det rundt presidentpalasset, kjent som J1, det brøt ut kamper.
Som i desember nesten tre år tidligere spredte kampene seg fra en del av Juba til flere steder i byen, før de spredte seg til resten av landet. Eller, det er ikke helt riktig. Både i Wau nordøst for Juba og i Sentral-Equatoria sør for hovedstaden var situasjonen alvorlig. I Wau hadde dinkamilits gått til angrep på minoritetsgrupper i juni, i Yei i Sentral-Equatoria var det spent.
De to hovedmotstanderne, Kiirs presidentgarde og tropper lojale til Machar, gikk løs på hverandre. Rykter gikk om sivile nuere og dinkaer som ble massakrert i kjølvannet. Mange søkte igjen tilflukt hos FN, som var nødt til å utvide sine såkalte beskyttelsesleire flere steder i landet. Bare i Juba søkte 35.000 mennesker tilflukt hos diverse internasjonale organisasjoner og i kirkene. Etter to dager med kamper i Juba var Machar og hans tropper igjen på flukt fra Juba, de tok veien sørvestover mot Yei i Sentral-Equatoria, der de fikk støtte av opprørere i flere mindre grupper. Noen av de verste angrepene på sivile er siden dokumentert i Sentral-Equatoria i kjølvannet av SPLAs jakt på Machars følge.
Det er ikke bare en krig som foregår i Sør–Sudan, det er flere
Hendelsene natt til 16. desember 2013 satte tonen for den svært brutale borgerkrigen som fulgte. Men det er ikke bare en krig som foregår i Sør–Sudan. Det er flere. Regjeringstroppenes til dels brutale framferd har framprovosert andre grupper. Stadige avskallinger, både fra regjeringshæren SPLA, og fra troppene som er lojale til tidligere visepresident Riek Machar, de såkalte SPLA – In Opposition (SPLA-IO), har gjort Sør–Sudan til et lappeteppe av konflikter. I Equatoria kjemper nå National Salvation Front (NSF) mot både SPLA og SPLA-IO. Mer lokale konflikter finner sted også i de tidligere statene Wau, Unity og Upper Nile. Noen av militsene er lite mer enn selvforsvarsgrupper, andre har historiske røtter, eller representerer en bestemt folkegruppe.
Det er usikkert hvor mye kontroll Machar, som nå befinner seg i en slags husarrest i Sør-Afrika, har på SPLA-IO. Også tropper lojale til Kiir har hatt en avskalling, ikke minst etter avsettelsen av den beryktede hærsjefen Paul Malong Awan. Malong var sentral i kampene om Juba både i desember 2013 og i juli 2016. For mange har han selve skylda. Malong er, i likhet med president Kiir, dinka fra Bahr al-Ghazal i nordvest. Han har trent og kommandert beryktet dinkamilits som Mathiang Anyoor og Dutku Beny. Malong har dannet sin egen opprørsgruppe etter at han forlot Juba, South Sudan United Front.
Nye forhandlinger
Like før jul i fjor lyktes det å få regjering og opprørsfraksjoner med på en våpenhvile. Den er kjent som Cessation of Hostilities Agreement (COHA, eller ACOH, – det siste for at den ikke skal forveksles med tidligere våpenhvileavtaler) og skulle trådt i kraft ved midnatt julaften. Aftenen startet alt annet enn fredelig i Sør–Sudan, og selve juledagen brukte talsmenn for henholdsvis president Salva Kiir og Riek Machars SPLA-IO til å anklage hverandre for å ha skylda.
Det er myndighetene i Juba, representanter for de forskjellige opprørsgruppene og en gruppe politikere kjent som de tidligere fangene som nå samles i Addis Abeba for nye samtaler. På plass er også representanter for det sørsudanske sivilsamfunnet og religiøse ledere. Det tredelte mandatet til HLRF går ut på å gjenopprette en våpenhvile (COHA eller ACOH) som partene ble enige om i desember 2017, iverksette fredsavtalen fra august 2015 (under forkortelsen ARCSS – Agreement on the Resolution of Conflict in the republic of South Sudan), og så se på hvordan dette er gjort.
For de regionale og internasjonale meglerne er spørsmålet om hvor mye gulrot og eventuelt pisk man skal hente fram for å tvinge partene til en slags enighet. Pisken kan i dette tilfelle være å holde igjen midler eller iverksette sanksjoner
Men som med det meste annet er hverken myndighetene i Juba eller noen av de andre partene enige om hvem som bør, kan eller får delta. Den siste måneden har Juba satt seg sterkt imot at den tidligere hærsjefen Malong får stille. President Kiir anklager sin tidligere nære allierte for forræderi, Malong på sin side hevder SPLM har forsøkt å drepe ham. All uenigheten rundt hvem som kan eller skal møtes i Addis Abeba har utsatt forhandlingene flere ganger. I ukene før forhandlingene har partene presentert forslag om blant annet en overgangsregjering med en ekstra visepresidentpost og flere plasser for opposisjonen i en slik regjering. Rapporter fra formøtene er ikke oppløftende, og partene skal ifølge observatører ikke vise noen stor vilje til å komme til enighet. For de regionale og internasjonale meglerne er spørsmålet om hvor mye gulrot og eventuelt pisk man skal hente fram for å tvinge partene til en slags enighet. Pisken kan i dette tilfelle være å holde igjen midler eller iverksette sanksjoner.
Uansett hva utkommet av denne runden forhandlinger blir, er det åpenbart at noe må gjøres for å bedre situasjonen for Sør-Sudans befolkning. Den humanitære krisen i landet har blitt stadig dypere siden juli 2016. Mer enn fem millioner mennesker hadde ved årsskiftet behov for humanitær assistanse, nesten to millioner av disse er internflyktninger. To millioner har også flyktet til nabolandene, halvparten av disse til Uganda. Det disse trenger er nok ikke flere forkortelser. Spørsmålet er om lederne deres er villige til å gi dem noe annet, så lenge de ikke blir satt under større press enn de er nå.