Hentet fra Aftenposten 9. juni 2018 | Av Hilde Østby – Bokanmeldelse.
Utenriksreporter Gunnar Kopperud har sett Afrikas mørke sider. Innsiktene hans er blitt et desillusjonert dokument, plettet av klisjeer og språkblomster.
Bildetekst: FOTO: REBECCA BLACKWELL / AP
- Gunnar Kopperud
- Vi som elsket Afrika. Et essay
- Gyldendal, 2018
-
Gunnar Kopperud har vært utenriksreporter i 30 år, og han har rapportert fra de farligste og mørkeste krigene i Afrika.
I denne boken får vi reise med ham blant annet til Marokko, hvor flyktninger presser mot Europas grenser, og til kriger og konfliktsoner, sult og folkemord i Etiopia, Sør-Sudan, Rwanda og Angola, Mauritania, Zambia og Sierra Leone.
Kjærligheten som snudde
Fra en altoppslukende kjærlighet til kontinentet, har Kopperud gradvis skiftet perspektiv: Bistandsorganisasjoner, nødhjelp og vestlig innblanding har ikke hjulpet, mener han.
Bistand skaper en industri og nødhjelp blir en sovepute, utvikling stoppes og forvandles til korrupsjon og grådighet. Verdensbanken presser gjennom reformer som skaper større nød i landene de tilsynelatende skulle hjelpe.
Forfatteren går lenger enn det åpenbare, og undersøker hva det egentlig innebærer, at nyhetsjournalistikk er blitt klikk-underholdning på Internett. I fortellingen til Kopperud bærer en prisbelønt nyhetsfotograf et dødt barn i armene for å dandere det slik at det får størst mulig effekt i bildene han skal sende hjem.
Journalister rykker inn, lever parallelle liv med alkohol og forpleining mens sulten og nøden utenfor presseleiren er blitt underholdningsobjekter og estetiske effekter, som nyhetsteamene senere aldri vender tilbake til.
Kunsten å vende tilbake
Gunnar Kopperud
Kopperud har gjort det til en æressak alltid å vende tilbake, følge historiene og menneskene videre. Han reiser inn der få mennesker orker å dra, og kommer tilbake igjen når nyhetsverdien har sunket.
Slik blir fortellingene hans om de tusenvis av hjemløse guttene på vandring i Sør-Sudan eller folkemordet i Rwanda levende og detaljert beskrevet, så fulle av paradokser og grusomhet, at de blir sittende som et støkk i kroppen og viser at dette kunne blitt en veldig sterk bok.
Klisjeer og språkblomster
Vi som elsket Afrika er titulert som et essay, og tekstene beveger seg over i det litterære språket. Kopperud blir ofte overmannet av minner og følelser som han beskriver svært blomstrende: «Jeg slipper vemodet mitt løs, det stiger mot himmelen, som en stor hvit fugl, legger seg på vinden og ser i den retningen menneskene bak gjerdet har kommet fra.»
Jeg har problemer med å følge formuleringer som dette. Språket er fullt av klisjeer, følelsene som overmanner forfatteren tar fra leseren muligheten til å finne sine. Boken trenger flere konkrete eksempler for å få styrke, og færre abstrakte påstander.
Hva betyr det egentlig, når forfatteren skriver: «i Afrika er brutalitet og sensualitet følgesvenner, ikke motpoler, som hos oss.»? Han beskriver sitt sinne over ikke bare vestlig innblanding, men også den afrikanske overklassens overgrep mot sine egne fattige, grusomheten som rammer dem på bunnen fra alle hold.
Hvorfor er han ikke mer spesifikk? Hvorfor ikke navngi og lage detaljerte portretter av overgriperne, som er like sterke som av Taban, den lille, sudanske gutten som dør i armene hans? Språket i denne boken gjør at fortellingene ikke når gjennom, og det er synd, for forfatteren sitter på noen viktige og dyrekjøpte innsikter.
Ikke helt i mål
Fortellingen lover å være en slags essayistisk reise til mørkets hjerte, men reisen er allerede foretatt: Det kunne vært en fortelling om en manns endring fra naivitet og kjærlighet til desillusjon, og om et kontinent som er sviktet av alle.
I stedet er den blitt en desillusjonert manns testament, og et forsøk på litterær sakprosa som ikke når helt i mål.