På liv og død

Hentet fra  Forsvarets forum 9.juli 2019| Av Ole Kåre Eide og Christian Nørstebø (foto).

På bakken ligger et avskåret oksehode. Hundrevis av fluer surrer rundt det. Det er tidlig om morgenen, men allerede snart 40 grader ute. Hodet er en avledningsmanøver – for å lure fluene. Noen meter lenger bort selger slakter Kang resten av oksen. 



I mer enn ett år har 31-åringen bodd i flyktningleir 1, en av tre leirer som ligger inne på området til FN-hovedkvarteret i Juba. Ved første øyekast ser leiren ut som en klynge blikkskur – rammet inn av piggtråd. Men her bor 13 500 mennesker. 

De har sykehus, skole og butikker. Gutter spiller «fotball» med plastflasker surret rundt stolper, og kvinner bærer tunge sekker med kull på hodet.

Oksehodet omsvermes av fluer. Men det er helt bevisst strategi fra slakter Kang, gradestokken viser godt over 40. Da holder fluene seg borte fra selve oksen. Den henger et par meter unna.

Oksehodet omsvermes av fluer. Men det er helt bevisst strategi fra slakter Kang, gradestokken viser godt over 40. Da holder fluene seg borte fra selve oksen. Den henger et par meter unna.


– Vi har blitt kastet stein på, sier Sigbjørn Fevang.

Den norske politimannen kjører langs leiren. Frontruta har en kraftig sprekk. Nærmeste nabo er en etiopisk bataljon. Ved siden av er det bygd nye FN-boliger. Det eneste som skiller dem fra flyktningleirene, er tykk piggtråd.

– Flyktningene er relativt trygge her. I tillegg får de mat. Men det bor mange mennesker på liten plass. Og problemer har en tendens til å bli løst med vold, sier Fevang.

Det bor mange mennesker på liten plass. Og problemer har en tendens til å bli løst med vold

Det antas at én av fire flyktninger er tidligere soldater. Og i flere av flyktningleirene er voksne menn overrepresentert.

– Det er mye slåssing. FN-styrken har vært nødt til å gripe inn i kamper mellom flere hundre flyktninger. Men det er jo derfor vi er her. Og vi drifter ikke flyktningleirene, vi sørger bare for sikkerheten.

Slakter Kang og de andre flyktningene i det som kalles «leir 1», er nuere. De kom til FN-hovedkvarteret i desember 2013. Da hadde Sør-Sudan vært et fritt land i drøyt to år – etter flere tiår med borgerkrig med Sudan. Historien om Sør-Sudan skulle så gjerne endt der, med jubelen i Juba. Men sommeren 2013 sparket president Salva Kiir visepresident Riek Machar og halve kabinettet – etter beskyldninger om korrupsjon. Kiir er dinka, Machar nuer. Og blant 64 etniske stammer i Sør-Sudan, er dinkaer og nuere de to største. I desember skulle partene møtes, det ble sagt at det var «make it or break it». Da gikk det galt. Tilhengere tok til vold, det var kamper over store deler av landet, etniske grupper slåss mot hverandre, SPLA (regjeringssoldatene) kjempet mot opposisjonen, og tusenvis ble drept. To millioner måtte rømme, en halv million kom seg til Kenya og Uganda. Mer enn 100 000 dro til FN-leirene. FNs spesialutsending, norske Hilde Frafjord Johnson, åpnet portene. Halvannet år senere er flyktningene der fortsatt.

Kilde: https://forsvaretsforum.no/p%C3%A5-liv-og-d%C3%B8d

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *