Marianne jobber i Sør-Sudan: – Et av verdens farligste steder å jobbe for humanitære organisasjoner

Hentet fra Moss avis 3. august 2019   | Av Julie Günther

Marianne Monclair har sett enorm fattigdom i øynene. Hun har arbeidet med humanitær bistand og utviklingshjelp i snart tretti år. Nå arbeider hun som ambassaderåd ved den norske ambassaden i Juba i Sør-Sudan.

BESØKTE KLINIKK: Marianne sammen med kollega Mona Tranøy besøker Juba Teaching Hospital «One Stop Centre». Klinikken har et tverrfaglig team og tilbyr medisinsk, juridisk og psykososial støtte til utsatte for vold og overgrep. Foto: Privat .

De satt inntil hverandre. Over hundre mennesker. Armene deres var som klistret til kroppen. Så nærme satt de. Noen store og noen små. Klasserommet var helt fult av elever.

– De var forskjellige, men de hadde de samme drømmene: Få lov til å ta utdanning, og kanskje en dag begynne på Universitet.

Da Moss Avis møter Marianne hjemme i leiligheten på Jeløy er hverdagen svært annerledes enn det hun er vant med i Sør-Sudan. Hun forteller om de sterke opplevelsene og alt hun har lært i løpet av årene i arbeidet med bistand. Det trange klasserommet fullt med motiverte elever, møtte Marianne da hun besøkte en flyktningleir nord i landet.

– Det er viktig for en ambassaderåd å reise rundt i landet man arbeider i for å få så bra innsikt i de behov og forhold befolkningen lever under, sier Marianne.

Hun forteller at skolegang ikke er en selvfølgelighet i landet. 70 prosent av befolkningen kan ikke lese og skrive, hvor flesteparten er kvinner. Utdanning og kvinners skolegang er derfor ett av flere innsatsområder ambassaden prioriterer å støtte, forklarer Marianne.

– Jeg har jobbet i de fleste av verdens mest utsatte områder, som har vært rammet av katastrofer, krig, konflikt og land som er ekstremt fattige med få ressurser. Av disse er Sør-Sudan ett av de fattigste og mest sårbare.

Mer om konflikten i Sør-Sudan finner du nederst i saken.

Jeg tenker over hvilken luksus det er å bo i Norge. Den friheten og tryggheten vi har her verdsettes jeg ekstra høyt når jeg ikke har den i hverdagen. Marianne Monclair

Verdsetter friheten

Marianne forteller om et strengt portforbud. Det kan være farlig å oppholde seg ute på kveldstid i landet.

– Vi har portforbud etter klokken sju på kvelden. Da må jeg holde meg inne.

– Hvordan opplever du det?

– Man må kunne trives i eget selskap. Jeg har arbeidet i flere land tidligere med portforbud så jeg var mentalt forberedt på hvordan livet kom til å være.

– Har du noen gang vært redd på jobb?

– Nei, ikke i Sør-Sudan. Vi har gode sikkerhetsrutiner, og vi sjekker alltid om det er trygt før vi reiser ut i felt. Det er likevel viktig å være forberedt på at situasjonen raskt kan endre seg, slik at man alltid er klar for eventuelt å måtte evakuere raskt ut av landet. Derfor er «Grab bagen» alltid pakket og klar til enhver tid.

For Marianne betyr det mye å komme hjem til Jeløy. Dagene i Sør-Sudan er lange med en begrenset bevegelsesfriheten. Hun forteller at hun derfor setter ekstra pris på regelmessige avbrekk, etter sju uker på jobb.

– Jeg tenker over hvilken luksus det er å bo i Norge. Den friheten og tryggheten vi har her verdsettes jeg ekstra høyt når jeg ikke har den i hverdagen.

– Når du pakker kofferten i Moss, er det noen spesielle forberedelser du må gjøre før du reiser?

– Jeg forbereder meg på den jobben jeg skal gjøre, som man gjør i alle jobber. Det er viktig å sette seg inn i situasjonen og det er viktig å forstå den konteksten som man jobber i.

En motiverende jobb

På spørsmål om hva som gjør det verdt å jobbe i et land med så store utfordringer, forteller Marianne at gjennom jobben får hun mulighet til å jobbe tett med både internasjonale og lokale organisasjoner.

– Det er en spennende og motiverende jobb. Jeg er privilegert som har mulighet til å jobbe så tett på virkeligheten og lære både om landet og folket, og forhåpentligvis være med på å bidra til en bedre fremtid. Jeg er imponert over våre samarbeidspartnere som gjør en fantastisk innsats under vanskelige forhold med mange store utfordringer, avslutter Marianne.

Dette skjer i Sør-Sudan

Landet ble verdens yngste nasjon i 2011 etter løsrivelsen fra Sudan. Det ble avholdt et fredelig og troverdig valg i sør hvor 99 prosent stemte for at Sør-Sudan skulle bli en selvstendig stat. Etter 2011 har Sør-Sudan vært rammet av konflikt og borgerkrig.

Borgerkrigen brøt ut i 2013 og konflikten hadde et maktpolitisk utgangspunkt med splittelse innad i frigjøringsbevegelsen, men volden rammet visse etniske grupper hardere enn andre. Borgerkrigen ble i økende grad en etnisk konflikt, hvor spørsmål om gruppetilhørighet, sikkerhet og tilgang på ressurser er viktige drivkrefter bak volden.

Det har forhindret utviklingen av viktige samfunnsstrukturene som skole og helse, og bidratt til at bortimot fire millioner mennesker er på flukt, enten som internt fordrevne i eget land eller som flyktninger.

I 2017 ble det erklært sultkatastrofe i deler av Sør-Sudan. 100 000 mennesker var da rammet av sultkatastrofen, mens én million mennesker var på randen til katastrofe. FN kaller det en menneskeskapt katastrofe, forårsaket av borgerkrig og økonomisk kollaps.

En ny «revitalisert» fredsavtale ble signert i oktober 2018.

Sør-Sudan er en av de største humanitære kriser i Afrika og til tross for fredsavtalen er de humanitære behovene økende.

Norge bidrar

Norge, sammen med USA og Storbritannia, har lenge vært de sentrale aktørene som jobber med å få fremgang i fredsforhandlingene mellom partene i Sør-Sudan. Forhandlingene pågår i regi av den regionale organisasjonen IGAD (Den østafrikanske sammenslutningen), som støttes av Norge. Forhandlingene har blant annet foregått i nabolandet Etiopia og støttes av FN.

Norge har i perioden 2010-2016 gitt over 1,2 milliarder kroner til humanitært arbeid. Pengene går gjennom FN, frivillige organisasjoner og Røde Kors i Sør-Sudan. Samtidig går deler av midlene til hjelpeinnsats i nabolandene som mottar mange flyktninger fra Sør-Sudan. I forbindelse med sultkatastrofen i landet gir Norge 135 millioner kroner til nødhjelpsinnsats.

Kilder: Ambassaderåd i Sør-Sudan Marianne Monclair og FN.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *