Hentet fra Bistandsaktuelt 23.3.2020 | Av Erik Bryld som er teamleder for evalueringen av Norges engasjement i Sør-Sudan
MENINGER: Samarbeidet med det korrupte regimet i Sør–Sudan førte til en rekke dilemmaer. Norge utarbeidet ikke strategier for å håndtere disse dilemmaene, skriver evalueringsleder Erik Bryld. En bedre strategi ville åpnet for å stille UD til ansvar overfor Sør-Sudans befolkning.
Bildetekst:
Selv om den sørsudanske regjeringen tjente milliarder, ble offentlige tjenester som skole, vann og helse finansiert av landets donorer. Norge utarbeidet ikke strategier for å håndtere dilemmaene dette medførte. Her fra daværende utenriksminister Børge Brendes (H) besøk til en flyktningleir i utkanten av Sør-Sudans hovedstad Juba i august 2014. Foto: Rune Thomas Ege / NTB scanpix.
Som teamleder på evalueringen av Norges engasjement i Sør–Sudan er det positivt å se at rapportens konklusjoner skaper debatt. Debatt fører til refleksjon og utveksling av erfaringer som kan motivere til forbedringer i bistandsforvaltningen.
Våre konklusjoner baserer seg på nye bevis, men bekrefter langt på vei de samme konklusjonene som ble trukket i en felles donorevaluering fra 2010, samt den engelske parlamentariske undersøkelsen av engasjementet i Sør–Sudan.
Helt forenklet kan vi si at analysen av hvilken interesse de sørsudanske aktørene selv hadde av å bidra til utvikling i landet, var begrenset. En slik analyse manglet både i 2010 og i 2018.
Høye inntekter førte til dilemma
Sør–Sudan rakk å bli et mellominntektsland på slutten av 2011, før Salva Kiirs regjering satte oljeinntektene over styr ved å stanse eksporten og okkupere oljefeltet Heglic i Sudan.
Til tross for milliardinntekter til regjeringen i Sør–Sudan, ble det ikke kanalisert nevneverdige midler til offentlige tjenester som skole, vann og helse. Disse tjenestene ble i stedet betalt av donorene.
Denne situasjonen ga Norge og andre donorer et dilemma: Skulle vi betale for å møte befolkningens grunnleggende behov, selv om myndighetene hadde midler til det? Eller skulle vi jobbe med regjeringen slik at oljeinntektene ville komme folket til gode?
Dette helt avgjørende dilemmaet ble aldri nedfelt i norske dokumenter. Det skal angivelig ha blitt diskutert i Utenriksdepartementet (UD) og på ambassaden, hvor det fantes stor faglig kunnskap om situasjonen i Sør–Sudan. Likevel ble det ikke utarbeidet strategier for hvordan man best skulle håndtere hverken dette eller andre dilemmaer.
Forholdt seg ikke godt nok til dilemma
Ingrid Ofstad har skrevet en utmerket artikkel om tiden hun har tilbragt i Sudan og Sør–Sudan. I artikkelen påpeker hun at evalueringen (av bistanden til Sør–Sudan, red. anm.) sier at Norge ikke burde ha støttet kapasitetsoppbygging av den sørsudanske regjeringen.
I tillegg skriver hun at det å lage en strategi krever for store ressurser. Jeg vil gjerne få arrestere begge påstander.
Ofstad har helt rett når hun skriver at en ny stat må støttes for å kunne fungere. Evalueringen konkluderer imidlertid ikke med at det ikke skulle legges til rette for kapasitetsoppbygging av regjeringen i Sør–Sudan.
Det vi sier, er at Norge ikke i tilstrekkelig grad har forholdt seg til problemstillingen rundt de dilemmaene som knyttes til samarbeid med en korrupt regjering, som ikke brukte ressurser på egen befolkning. Hertil ville en eksplisitt strategi vært nyttig.
Gode strategier åpner for ansvarliggjøring
Det er en misforståelse at en strategi er tidkrevende og lite fleksibel. En (god) strategi krever at man forholder seg til de dilemmaer man står overfor og begrunner valgene man tar.
Strategien kan være fleksibel og tilpasses endringer i konteksten. Den behøver ikke være lang, men den skal være konsis og målbar.
Og når det foreligger en strategi er det også mulig å stille de ansvarlige for implementeringen, i dette tilfellet UD, til ansvar overfor de personene som er underlagt regimet i Sør–Sudan.