24.6.2020. Artikkel av Halle Jørn Hanssen. (Bildet) Artikkel i kortere utg. vil bli publisert i Bistandsaktuelt seinere.
Halle Jørn Hanssen
SLUTTSPILL FOR DIKTATURET I SØR-SUDAN?
De siste hendelser
- juni meldte Juba TV at det var inngått avtale mellom Sør-Sudan og Egypt om stasjonering av egyptiske styrker i grenseområder mot Etiopia. De skulle brukes i en mulig egyptisk angrepskrig mot Etiopia for å ødelegge den nye, store dammen på Den blå Nilen (Renessansedammen). Egypt frykter at fyllingen av dammen som nå pågår, og bruken etterpå, vil minske vannføringen i hele Nilen og dermed true eksistensgrunnlaget for Egypt. Meldingen ble bekreftet av etiopisk nettsted like etter.
Det gikk noen dager. Så kom den første reaksjonen fra Etiopias forsvarssjef som sa at han ville beordre ødeleggelse av hovedstaden Juba («We shall leave nothing, but rubbles» dersom Sør-Sudan gjorde dette. Forleden ble et offisielt brev fra Etiopias statsminister Abiy, vinneren av Nobels fredspris for 2019, overlevert Den sør-sudanske ambassaden i Addis Abeba. Abiy gjorde det klart at dersom Sør-Sudan virkelig ville tillate egyptiske styrker på sitt territorium, ville Etiopia se på det som en fiendtlig handling og handle deretter. Her er det grunn til å minne om at Etiopia med sine 100 millioner innbyggere er den desidert sterkeste militærmakten på Afrikas Horn.
Samme dag kom et dementi fra Utenriksdepartementet i Sør-Sudan. Meldingen var «fake news», ble det sagt. De hadde neppe andre valg for å beskrive sin egen politiske gigantblunder.
Egypt og Sør-Sudan
President Kiir har siden kuppet i desember 2013 dyrket forbindelsene til Egypt. Han reiste på det første statsbesøket i januar 2014 og hans siste var i januar 2019. I tillegg har en rekke statsråder fra begge land vært på gjensidige besøk. Noen tema har hele tiden stått sentralt. Sør-Sudan har vært opptatt av å få kjøpt våpen og overvåknings- og etteretningsteknologi og tjenester. Egypt har sagt ja på to skjulte betingelser. De vil for det første få tillatelse til på nytt å begynne gravingen av den store kanalen (også kalt Jonglei kanalen) gjennom Sør-Sudans store våtmarker (The Sudd). En ny kanal vil øke vannmengden i Nilen, men samtidig føre til store miljøendringer i Sør-Sudan og klimaendringer i Etiopia med mindre nedbør. Det andre kravet har vært stasjonering av egyptiske styrker i Sør-Sudans grenseområder mot Etiopia. Styrkene skulle brukes i et ødeleggende angrep mot den nye gigantdammen på den etiopiske siden av Den blå Nilen.
FNs Våpenembargo av Sør-Sudan
Egypt har siden 2014 levert våpen til Sør-Sudan og er et av de land som systematisk bryter FNs våpenembargo av landet. De andre kjente er Russland, Hvite-Russland, Ukrainia, Israel og Kina. Uganda har for lenge siden erklært at de ser bort fra FN-embargoen og er et villig transittland for våpen til Sør-Sudan. Egypt sammen med blant andre Israel har også levert etterretningsteknologi og instruktører for trening i tortur. Nå vil Egypt ha de lovede gjenytelsene fra Sær-Sudan.
Garangs død og konsekvensene det hadde
For 15 år siden så det meste lovende ut for Sør-Sudan. Fredsavtalen med regimet i Khartoum var et faktum. John Garang var den store lederen for Frigjøringsbevegelsen, SPLM, og han reiste landet rundt og talte på store folkemøter om den nye tiden med fred, utvikling, skolegang og helsestell.
- juli 2005 kom den fatale meldingen om at han var omkommet i en helikopterulykke. I dag vet vi bedre. Det var ingen ulykke. Sterke indikasjoner peker mot et nøye planlagt mord, kamuflert som en ulykke. Høydemåleren var tuklet med og viste feil høyde. Radaren var ute av funksjon. Intet av dette kom fram i den offisielle rapporten etter ulykken der grunngivingen var menneskelig feil forårsaket av flygeren.
Garang var en stor trussel for sterke fløyer med motstridende interesser i den politiske kampen om framtidens Sudan. Han ville ha et nytt, sekulært og demokratisk Sudan. Oppslutningen han fikk fra folket under møter også i nord-Sudan i mai, juni- og juli dagene 2005 varslet med all tydelighet at Garang ble sett på som den store befrieren. Alt tydet på at han i frie valg i hele Sudan, og frie valg var et meget viktig punkt i fredsavtalen, ville bli valgt som ny president med et stort flertall. Det ville være slutten for diktaturregimet i Khartoum. Det ble deres motiv for å fjerne Garang.
Innenfor SPLM i Sør-Sudan hadde Garang en sterk opposisjonsfløy som ville ha et selvstendig Sør-Sudan. SPLMs nestleder Salva Kiir hørte til i den. For å lykkes med visjonen om et selvstendig Sør-Sudan måtte Garang bort. Det var deres motiv. De to partene i nord og sør spilte sammen og lyktes.
Garangs død er en særdeles viktig årsak til forfallet som har kommet.
Hans visjon om et nytt Sudan ble knust. Salva Kiir overtok ledelsen både i SPLM og SPLA og ble Sør-Sudans første president. Da han dannet regjering, skjøv han Garangs nærmeste medarbeidere fra seg. I de første årene etter 2005 så likevel mye lovende ut for utviklingen i Sør-Sudan. Verden hilste med velvilje den nye staten velkommen da den formelt sett fikk sin uavhengighet 9. juli 2011, men lot seg deretter systematisk bedra av en tilsynelatende hyggelig og politisk moderat president, alltid med svart hatt. Salva Kiir hadde en skjult agenda med absolutt makt som mål.
Sør-Sudan er fra naturens side et meget rikt land. Det har betydelige forekomster av olje, gull og andre sjeldne og verdifulle mineraler. Det er mye vann, mye god jord og rike muligheter for landbruk. Når det gjelder naturresurser, ligner det Angola, Kongo og Den sentralafrikanske republikken.
Da fredsavtalen kom i 2005, hadde folk og land vært herjet av krig i 22 år. De var lutfattige i et land uten utvikling. Rundt 70 prosent av gutter og menn og rundt 90 prosent av jenter og kvinner var analfabeter.
I dag er alt verre for mer enn 90 prosent av folket
Ødeleggelsen av Sør-Sudan
Salva Kiir og hans medspillere innenfor SPLM brukte tiden fra uavhengighetsfeiringen i juli 2011 til sommeren 2013 til å ødelegge frigjøringsbevegelsen SPLM. Høsten 2013 var preget av politisk konfrontasjon. 15. desember 2013 tok Salva Kiir makten i et militærkupp. Deretter begynte forfølgelsen av opposisjonen og borgerkrigen. I dagene fram til jul 2013 massakrerte spesialtrente enheter mange tusen i hovedstadsområdet, i hovedsak folk som tilhørte nuerfolket.
I borgerkrigen som fulgte og som aldri helt har sluttet, har om lag 400 000 mennesker mistet livet. Kvinner og barn i ti-tusentall er voldtatt på det groveste, og mange er deretter drept. FN sier at de ikke har sett maken til råskap i behandlingen av sivile i krig. Vilkårlige arrestasjoner, mishandling og tortur og drap i fengslene av antatt opposisjonelle hører til dagens orden.
Kiirs regime har ingen respekt for Menneskerettighetserklæringen. Alt i den krenkes på det groveste.
Borgerkrigen har også ført til at mer enn 4 millioner er fordrevet fra sine hjem, om lag halvparten av dem lever i flyktningleirer i nabolandene, de andre kjemper daglig for å overleve i gjemmesteder i skogen. Ti-tusener av hjem er brent ned, store byer er skutt sønder og sammen. Hva lite som var av infrastruktur som veier og telefon er for det meste ødelagt.
En viktig del av regimets politikk har vært å sette etniske grupper opp mot hverandre. FN meldte forleden at man i perioden januar-mai 2019 hadde om lag 100 væpnede sammenstøtt mellom etniske grupper mens man i samme periode i år har sett en firedobling til over 400 sammenstøt. Kirkelederne i Sør-Sudan ytret seg 17. juni i et åpent brev til myndighetene om det samme og var sterkt bekymret for voldsutviklingen. Mens dette ble skrevet, pågikk det brutale kamphandlinger med tunge våpen mellom grupper av ungdom på flere tusen fra Nuerfolket og Murlefolket i Sør-Sudan. Kiirs sikkerhetsrådgiver Tut Gatluak er flere ganger blitt anklaget for på av presidentens vegne å sette folkegrupper opp mot hverandre og samtidig forsyne dem med våpen. «Split and Rule». Det å skape motsetninger, mistillit og konflikt for å beholde makten, er et styringsprinsipp for diktaturet i Sør-Sudan. Det gjelder også i den pågående konflikten mellom Nuerfolket og Murlefolket.
Kleptokratene og deres hjelpere
Salva Kiir har ledet utviklingen av et diktaturregime som samtidig er blitt et kleptokrati uten sidestykke med et mulig unntak for Nord-Korea. Landet har betydelige inntekter på oljeproduksjonen som i all hovedsak eies og drives av kinesiske, malayiske og indiske oljeselskap Disse driver en ren rovdrift uten hensyn til mennesker og miljø. Områder på flere tusen kvadratkilometer er så forsøplet og forgiftet av oljeindustrien at hverken mennesker eller dyr kan leve der.
Oljeinntektene som staten og folket skulle ha til utvikling, beløper seg for perioden fra 2006 til 2019 til om lag 250 milliarder kr. Nærmere halvparten av dette beløpet er stjålet. Kiir og hans familie er de største tyvene sammen med en klikk på mellom 100 og 200 av diktaturets lakeier. Den andre halvparten av oljeinntektene har gått til de militære styrkene, overvåknings- og etterretningstjenestene. Nesten ingenting til utvikling.
De siste årene har regimet samarbeidet aktivt med utenlandske gruveselskaper for å få i gang utvinning av gull og andre verdifulle mineraler som det finnes mye av i den sørlige delen av landet. De har lykkes, og selskaper fra Storbritannia, Sør-Afrika, Kina, Sudan og arabiske stater er nå meget aktive i ressursplyndringen med presidenten, visepresidenter, generaler og regjeringsmedlemmer som medeiere. De bruker barneslaver i arbeidet som piskes av væpnet milits om de ikke arbeider hardt nok.
Når det gjelder plassering av de stjålne pengene, har banker i Kenya, Uganda og Sudan vært aktive medhjelpere på deres vei til skatteparadis i land som Dubai og De arabiske emirater. USA har truet både Kenya og Uganda med sanksjoner for disse økonomiske forbrytelsene, men til liten nytte.
Fredsavtalen fra sommeren 2018 undermineres
For noen måneder siden kom det en slags gladmelding om at Riek Machar og hans gruppe endelig var tilbake i Juba. Den nye nasjonale samlingsregjeringen kunne dannes. Det tok flere uker før den var på plass og siden har partnerne kranglet om det meste. Landet vanstyres på samme diktatoriske måte som før ved lovgivning gjennom president-dekreter, ressurs-plyndring, vilkårlige arrestasjoner og en total likegyldighet for folkets lidelser. FN og USA har dels vedtatt sanksjoner mot samme personer i Sør-Sudan og dels har USA vedtatt mot flere med grunngiving knyttet til særdeles alvorlige forbrytelser sett i forhold til internasjonal rett og folkeretten. To av landets visepresidenter, minst 8 av regjeringens medlemmer og minst 6 generaler har fått slike sanksjoner mot seg, men det betyr tilsynelatende lite. Diktaturet er like intakt som før.
Corona pandemien har slått hardt i Sør-Sudan. Fire av fem visepresidenter og ti av regjeringsmedlemmene har vært syke. Samtidig herjer den hos de fattige i byer og landsbyer. Ingen vet omfanget, men legeforeningen i landet sier at veldige mange dør.
Mislykte fredsforhandlinger
Trass i alle politisk retoriske besvergelser om at man har lykkes, har alle bestrebelser siden januar 2014 på våpenhvile- og fredsavtaler i Sør-Sudan vært mislykte. Årsaken er i første rekke at Sudan under diktatoren Bashir og Uganda med stadig mer eneveldige president Museveni hele tiden har krevd at en fredsavtale skulle sikre Kiir og hans gruppe flertallet i regjering og parlament. Opposisjonsgrupper som ville være med på en avtale, måtte tilpasse seg dette faktum. Kenya har stort sett vært likegyldig mens Etiopia til nå har vært ambivalent.
Når det gjelder Sør-Sudan og AU, Afrika Unionen, oppsto en pinlig situasjon for regimet forleden. Da Sør-Sudans ambassadør skulle gå inn i et møterom i AU, ble han stanset og fikk beskjed om at han ikke lenger hadde adgang. Sør-Sudans medlemskap var suspendert inntil videre da medlemskontingenten for de tre siste årene på rundt 90 millioner kr. ikke var betalt.
Troikaen av USA, Storbritannia og Norge har ytret seg kritisk omsider av fredsprosessen, men fulgt med på ferden mot undergangen. Norge med regjeringen Solberg sitter derfor som medansvarlig for utviklingen av diktaturet og ødeleggelsen av i Sør-Sudan.
Ny oppstand og frigjøringskamp?
For noen dager siden kom det en nyhetsmelding fra skogen i Sør-Sudan. Karbino Wol Agok som 13 år gammel sluttet seg til Garangs geriljastyrke SPLA i 1999, hadde gjort opprør og med en hærstyrke gjemt seg sør i landet. Karbino er dinka og kommer fra samme område som Kiir. Det gikk et par dager til, men 15. juni kom meldingen om at Kerbino var drept. Den fryktede sjefen for indre sikkerhet, general Akol Koor Kuc kommer fra samme område som Kerbino og Kiir. Han beordret øyeblikkelig forfølgelse av Kerbino. De lurte han i et bakhold og drepte han.
Familien har siden prøv de å få liket utlevert, men blitt avvist. Under det siste forsøket forleden, fikk de beskjed om å slutte å mase ellers ville også de bli sett på som opprørere og tatt hånd om.
Kerbino hadde siden 2005 skaffet seg solid utdanning gjennom korrespondansestudier, og han hadde hatt lange opphold i USA. Han hadde blitt stadig mer kritisk til Kiirs regime. I april 2018 ble han arrestert og mishandlet. Noen måneder seinere ble han dømt til 15 års fengsel for å ha kritisert presidenten og ha oppfordret til opprør. Han ble benådet i januar i år og har siden og inntil nylig tilsynelatende bare ledet sin forretningsvirksomhet.
Karbino var sett på som en mann med store lederegenskaper, og han kunne ha blitt en samlende leder for den voksende opposisjonen mot Kiirs diktatur. Nå er han borte, men for dagens unge sør-sudanere vil han kunne bli en stor helt som inspirerer til fortsatt motstand og opprør.
En annen fra den unge generasjonen viser seg nå fram med hard kritikk av regimet. Det er Rebecca og John Garangs sønn, Garang De Mabior. Han har lenge vært talsmann for Machars gruppe, og han har en rekke ganger kritisert Kiirs regime på det hardeste. Han ble likevel for et par måneder siden utnevnt til assisterende minister for indre sikkerhet. 3. juni brøt han med regimet og forlot Juba. 20. juni holdt han pressekonferanse i Nairobi der han hudflettet regimet. Garang De Mabior har som sin far solid sivil og militær utdannelse fra Storbritannia. Han er meget begavet og taler og skriver med sjelden kraft og eleganse. Om han har lederegenskapene til sin far, vet jeg ikke. Men for Garang De Mabior finnes det neppe noen annen vei tilbake til Juba enn gjennom opprør og ny frigjøringskamp.
Misnøyen med Kiirs regime er overveldende. For få dager siden gikk demonstranter rundt i Juba med plakater med teksten: «KIIR ER VÅR KORONA.» For første gang siden 2013 ble de ikke arrestert eller skutt.
Men like viktig som alt dette, er at Etiopia har fått nok av regimet i Juba. Statsledelsen i Etiopia ser nå at det er nødvendig for Etiopias sikkerhet at det kommer et regimeskifte i Sør-Sudan. De vil i tiden som kommer, ventelig planlegge for dette. Dersom Joe Biden vinner presidentvalget i USA, er det grunn til å anta at han vil hente fram fra Obamas periode, planene om regimeendring i Sør-Sudan. Salva Kiir gikk jo åpent ut og støttet valget av Trump fordi han fryktet at USA under Hillary Clinton ville sette i verk tiltak for regimeendring.. Det er også nyttig å minne om at Etiopia og USA bortsett fra Trump perioden, har hatt langvarige vennskapelige forbindelser.
Opposisjonsalliansen i Sør-Sudan, vil derfor i løpet av få måneder kunne få medspillere de lenge bare har kunnet drømme om.
Ny politikk for Norge i Sør-Sudan
Regjeringen Solberg har gjort det klart at den vil følge dagen spor i forholdet til Sør-Sudan. Den tror angivelig at Kiirs nye regjering med Machar innenfor vil endre seg og gradvis skape en ny retning for utvikling og demokrati.
Mangfoldet av norske sivilsamfunnsorganisasjoner som virker i Sør-Sudan mener tilsynelatende det samme.
Jeg er overbevist om at dette bygger på en feil analyse og forståelse av drivkreftene i politikken i Sør-Sudan. Dagens regime har intet incentiv for forandring, men alle incentiver for og kjennetegn på at det ønsker å forsterke sine maktgrep med de virkemidler de har brukt til nå. Regimet er fortsatt den desidert sterkeste maktfaktoren ikke minst fordi den fortsatt disponerer en betydelig militærmakt og et på mange måter godt og samtidig ekstremt brutalt overvåknings- og etterretningssystem primært rettet mot egne borgere.
Opposisjonen består dels av av tidligere SPLM ledere fra frigjøringskampen som er i eksil, mange kirkeledere inne i Sør-Sudan og flere lite kjente nye opposisjonsgrupper både i og utenfor Sør-Sudan.
I dag er disse den svake part. Det er som David mot Goliat. Men David vant som kjent, og nå bør oppgaven være å gi David mulighet for å handle slik at han feller Goliat, i dette tilfelle Kiirs regime.
I Norge bør partnerne i en framtidig rød-grønn regjering etter en valgseier høsten 2021, begynne drøftingene av hvordan de kan bidra til en i hovedsak internt drevet prosess for regime-endring i Sør-Sudan. Man bør sørge for møteplasser for sentrale opposisjonsledere i Sør-Sudan som er bærere av demokratiske, kristne og humanistiske verdier for drøftinger og planlegging. Det bør åpnes kanaler for samtaler om regimeendring med Etiopia og kanskje Kenya og med Bidens folk i USA. En rød-grønn regjering bør samtidig søke et samarbeid med de andre nordiske land, Tyskland, EU og den katolske meklingsinstitusjonen Sant ‘Egidio i Roma. Denne har lenge vært aktiv for å skape fred i Sør-Sudan. Verdenskirkerådet har også vist interesse, og en ny rød-grønn regjering vil kunne få gode råd fra den nye preses i Den norske kirke, biskop Olav Fykse. Han kjenner problematikken i Sør-Sudan og på Afrikas Horn godt fra sin tid som generalsekretær i Kirkenes verdensråd.
Kilder: Jeg nevner følgende. Afrika Unionens rapport fra 2015 på over 400 sider under ledelse av den nigerianske statsmannen Obasanjo, en rekke rapporter fra The Enough Project (The Sentry Reports) i Washington som ledes av George Clooney og John Prendergast, en rekke FN rapporter, International Crisis Group, Amnesty International, Human Rights Watch m.m. Jeg har lest de fleste. Jeg følger også daglig med på nyhetene fra Sør-Sudan og Sudan og mer generelt Afrikas Horn. I min bok, LIVES AT STAKE fra 2017 gir jeg i kapittel 20 et fyldig sammendrag av rapportene som var kommet til da.