Hentet fra Flyktningehjelpen 16.9.2020| Av Rebecca Crombleholme
Jeg har mistet mye, men når jeg kommer inn i klasserommet, legger jeg alt det bak meg. Jeg underviser som jeg pleide å gjøre, og jeg føler meg fri, sier han.
Dugale Severy er 38 år gammel. Han begynte å jobbe som lærer i hjembyen i Sør-Sudan rett etter at han var ferdig på universitetet. Da han selv gikk på skolen hadde han glede av lærere som klarte å forklare ting på en enkel måte og det inspirerte ham til å lære mer. Å undervise er hans måte å hjelpe andre på.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
– Jeg elsker å undervise, sier Dugale og smiler.
– Som lærer er det ikke grenser for hvor mye du kan hjelpe andre. Jeg vil inspirere elevene mine til selv å bli lærere, slik at de kan hjelpe andre flyktningbarn.
Dugale underviser nå på Flyktninghjelpens komprimerte utdanningsopplegg i Nyumanzi-bosetningen i Uganda. Mange av elevene hans har mistet familiemedlemmer og gått glipp av mange år på skolen. Alle har vært nødt til å flykte fra hjemmene sine.
Dette er noe Dugale forstår, siden han selv også ble tvunget på flukt.
Et fristed fra kaos og konflikt
Sør-Sudan ble løsrevet fra Sudan i 2011 og fikk uavhengighet. Det gjorde slutt på Afrikas lengste borgerkrig. Freden ble ikke langvarig, for to år senere brøt det igjen ut voldelig konflikt. Konflikten har ført til at mer enn fire millioner mennesker har måttet flykte fra hjemmene sine.
Dugale fant et fristed fra kaoset gjennom arbeidet sitt.
– Jeg likte å undervise med en gang. Det var en måte å flykte fra krigen. Det var ingen forstyrrelser.
Men til tross for roen i klasserommet, var det ofte vanskelig å glemme truslene som fantes på alle kanter.
– Under krigen klarte vi ikke å undervise på vårt beste på grunn av frykt. Noen ganger hører du lyden av våpen mens du er i klasserommet. Da må du avbryte undervisningen og finne ut hva du skal gjøre. Kanskje må du flykte.
Da volden rykket nærmere, bestemte Dugale seg for at han måtte flykte med familien for å beskytte dem.
Utdannig er en vei ut av fattigdom
Dugale og familien hans krysset grensen til Uganda i 2016. Alt de fikk med seg var ID-dokumenter, klær og mat for to dager.
– Dette er alt jeg hadde med meg. Resten av tingene måtte jeg la være igjen i Sør-Sudan, sier Dugale trist.
Han synes det er vanskelig å tenke på alt han måtte forlate.
– Eiendommen min har blitt plyndret, og noen av slektningene mine er drept, så det er vanskelig å tenke på.
Selv om Uganda har åpnet grensene for flyktninger, kan livet uten arbeid være tøft. Mange familier mottar mat fra organisasjoner som Flyktninghjelpen, men de når ikke ut til alle. Derfor faller mange flyktningbarn ut av skolen fordi de må ta på seg oppgaver som vanligvis er voksnes ansvar.
Men Dugale mener at utdanning er en vei ut av fattigdom. Flyktninghjelpens komprimerte utdanningsopplegg gir grunnskoleutdanning for elever opp til 18 år. Noen av ungdommene er redde for å begynne på skole igjen, sier Dugale:
– De synes de er for gamle og for store til å passe inn.
Men han mener at det aldri er for sent å lære.
– De som blir med i utdanningsprogrammet, vil med en gang se en vei ut av ekstrem fattigdom, fortsetter han.
– De kan noe. Når de er i klasserommet, kan de skimte fremtiden og fremtiden er lys.
Sju år presses sammen til tre
Dugale har en krevende jobb. Han må presse syv års pensum inn i tre år. Elevene i klassen hans har ulik etnisk bakgrunn, og de har alle unike historier å fortelle om hvor de kommer fra.
– Du vet, mange av elevene mine har mistet familiemedlemmer, forklarer han.
Mange elever har en utfordrende oppførsel når de begynner på utdanningsprogrammet. Dugale forteller om en elev som gjorde spesielt inntrykk.
– Den gangen drakk han alkohol og røyket. Han hadde veldig dårlig oppførsel. Men i løpet skolegangen forandret han seg. Nå går han på ungdomsskolen, og han er veldig smart. Jeg holder kontakten med ham. Jeg vil aldri glemme ham fordi han gjorde så stor fremgang og hvordan han endret innstilling. Nå har han det så bra, og jeg vet at han aldri, aldri, vil gå tilbake til det livet han levde før, sier Dugale stolt.
En rolig atmosfære
Dugale vet at til tross for elevenes utfordrende fortid, har hver enkelt noe unikt å bidra med. Han har en energi og entusiasme som er smittsom, noe elevene har glede av i klasserommet.
– Noen ganger er de glade. Men livet deres har vært vanskelig. Det er en tid for alt. Hvis de også har noe glede seg over, fokuserer vi på det og gleder oss over det. Jeg snakker alltid med elevene mine, uansett hvordan de har det. Vi sørger for at det er en rolig atmosfære, sier han.
– Sang er en av metodene vi bruker i klasserommet. Du vet, når vi synger føler elevene seg ofte i bedre humør. Du spøker litt, og elevene ler. Når jeg gjør dette, spesielt når jeg underviser i noe som er vanskelig å forstå, vet jeg at timen kan bli bra.
– Jeg ser at det jeg gjør her er bra
Utdanning er en av de mest underfinansierte humanitære tiltakene. Ifølge Education Can’t Wait, går kun to prosent av humanitær finansiering til utdanning. Slik burde det ikke være. Fordelene med utdanning strekker seg mye lengre enn å møte de umiddelbare behovene til enkeltpersoner og lokalsamfunn.
Dugale mener at utdanning er nøkkelen til å skape fred i en tid med mange konflikter:
– Lærere er «soldatene» som kan bekjempe denne krigen. Vi må ha lærere som kan utdanne neste generasjon. Når du har kunnskap, kan du gi den videre til andre.
Lærere som Dugale, er viktige for at unge flyktninger skal kunne stå godt rustet for fremtiden. Han vet at han ikke kan stoppe den negative spiralen av krig, fattigdom og flukt på egen hånd. Men for hver ny elev som blir med i utdanningsopplegget, er det et økt håp for fremtiden. Og når noen får utdanning, får det konsekvenser for flere generasjoner frmover.
– Elevene i klassen min er aktive. Det er håp. Når jeg underviser og de får noe fra meg, ser jeg at dette er menneskene som skal løfte økonomien, til og med løfte verden!
Etter at skolene ble stengt i mars, har situasjonen for flere tusen elever vært veldig vanskelig. Det er ikke lett å studere hjemme, og mange har mye å ta igjen når skolene åpner.
Kilde:https://www.flyktninghjelpen.no/perspektiv/2020/-nar-jeg-underviser-foler-jeg-meg-fri/