Hentet fra Aftenposten Innsikt august/september 2020 Av JENNY GUSTAFSSON, frilansjournalist
Sudan produserer to tredjedeler av verdens akasiegummi, som er helt avgjørende for matvareindustrien. Nå ønsker landet å gjøre mer av foredlingen selv.
Timna og El Obeid, Nord-Kordofan, Sudan. – KitKat, Mentos, Wrigleys tyggegummi, de beste Havanna-sigarene, vitamintabletter og medisiner. Og så Pepsi og Coca-Cola.
Manar Zarrong, en sudansk forretningsmann i eksportbransjen, fortsetter å liste opp ulike produkter. Sauser og dressinger, sminke, trykkfarge og lim. Läkerol, fyrverkeri. Alle er de avhengige av én og samme ingrediens: akasiegummi, den kvaelignende saften som Sudan er størst i verden på.
Og ikke bare størst, men overlegent størst. Mer enn to tredjedeler av all akasiegummi, eller arabisk gummi som den også kalles, kommer fra Sudan. Det såkalte «gummibeltet» som strekker seg over Afrika, er langt – fra Senegal og Mauritania og hele veien til Somalia. Men det er her, på Sudans vidstrakte vidder med tørr og sandholdig jord, hvor de aller beste trærne vokser.
– Se her hvordan gummien kommer ut fra stammen, sier Amin Al-Hassan, en mann i 50-årsalderen som iført lue og en enkel hvit skjorte står midt blant lave busklignende trær.
Følger i tradisjonsrikt yrke Amin Al-Hassan er en av hundretusener sudanere som jobber med å høste og produsere akasiegummi.
Han peker på en gullskimrende klump som klamrer seg fast på en av grenene inne i trekronen. Så tar han sin sonki, en lang pinne med en metallspiss i den ene enden. Med den ene hånden pirker han borti gummien med pinnen, og med den andre – idet klumpen faller ned – fanger han den i luften.
Al-Hassan fortsetter på samme måte med alle gummiklumpene som har vokst frem på treet. De er runde og klumpete, i ulike gullfargede nyanser. Rolig og metodisk går han deretter videre til neste tre, og så neste, til bøtten han bærer i hånden er full av herdede klumper. Da går han bort til de to eslene som står bundet i skyggen, og tømmer fangsten i en 50-kilossekk på bakken.
– Hvert tre høstes annenhver uke. Det er så lang tid det tar for gummien å vokse ut, sier han.
Så snur han seg til sin nevø Amin Hamid, som også er kommet til skyggen for å tømme sin bøtte.
Trives i tørt klima Amin Hamid nærmer seg et tre for, ved hjelp av verktøyet sonki, å plukke ned gummiklumpene fra treets grener. Mesteparten av gummien fra Sudan kommer fra treet Akacia Senegal som trives i et tørt, ørkenlignende klima. Alle foto: JENNY GUSTAFSSON
– I morgen går vi til trærne der borte ved fjellet, sier han og peker mot en kolle lenger borte på den vide savannen.
Hamid setter seg ned på bakken en stund og begynner å plukke av det skimrende laget med klissete gummi som har satt seg fast på hendene hans. Til tross for at det fremdeles er vinter, den kaldeste årstiden, så skinner solen sterkt på himmelen.
– Vi er alltid ute og høster når det er på det varmeste midt på dagen, ellers er gummien hard og vanskelig å få løs fra trærne, sier han.
Tradisjonsrikt vekselbruk. Al-Hassan og Hamid er to av Sudans hundretusener personer som jobber med produksjon av akasiegummi. Produksjonskjeden er lang og innebærer en rekke ulike steg: innhøsting, rensing og sortering, pakking og eksport.
– Alle i byen vår jobber med akasiegummi. Slik har vi levd i flere generasjoner tilbake, sier Amins kone, Jenna Al-Hassan.
Byen heter Timna og ligger en halv times hump-ete reise på lasteplanet av en pickup fra hovedveien som går gjennom Nord-Kordofan, en av Sudans delstater. Det er også en av landets mest fruktbare jordbruksregioner. «Ingen i Kordofan lever i fattigdom», mener en kjøpmann på det lokale markedet. Hibiskus, peanøtter og sesam dyrkes side om side her, på samme jord som akasietrærne.
– Det er en tradisjonell måte å dyrke på, som bygger på nedarvet kunnskap, og at trærne spiller en viktig rolle i økosystemet, sier Muneer Elyas som leder forskningen ved Kordofan Universitets eget institutt for akasiegummi.
Akasietrærnes rolle er dels å utveksle næring mellom ulike avlinger, og dels å tilføre nitrogen til jorden – noe som hindrer tørke og jorderosjon og lindrer effektene av klimaendringene.
Dessuten utgjør akasietrærne livlinen for utallige familier som Al-Hassans og Hamids. Selv om de dyrker Kordofans andre avlinger også, så står akasiegummi for mer enn en tredjedel av inntektene – problemet er at de ikke tjener tilstrekkelig mye i et større perspektiv.
Råvareeksportens forbannelse. Halvparten av den totale fortjenesten fra gummihandelen burde gå tilbake til dem, men det er kanskje bare 15 prosent som gjør det, sier Elyas.
En FN-rapport fra 2018 hevder at dette tallet er enda lavere. Bare rundt 4-5 prosent av den totale globale omsetningen av akasiegummi, både i Sudan og i andre land, går tilbake til produsentene.
– Gummi selges av produsentene i byen for 5000-6000 sudanske pund, så for 7000 av lokale grossister og kanskje 12 000 når det er kommet til Khartoum, sier Elyas.
Og sluttproduktet – pulverisert og prosessert gummi – er verdt mange ganger mer enn det. Men det er en prosess som ikke skjer i Sudan, men først og fremst i europeiske land.
Halvparten av all akasiegummi i verden kjøpes opp av Europa, der Frankrike uten sammenligning er størst. Et eneste fransk selskap, Nexira, som i 2015 omsatte for 115 millioner euro, kontrollerer rundt 50 prosent av verdensmarkedet for ferdig-behandlet gummi.
Afrikanske land i gummibeltet importerer til og med gummi for sine egne industrielle behov.
– I butikken kjøper vi lim fra Kina som er basert på akasiegummi fra oss i stedet for å lage vårt eget, sier Elyas og smiler.
Hardt arbeid. To timer fra Timna, i Nord-Kordofans delstatshovedstad El Obeid, brer et stort industriområde seg utover. Over hele området ligger en søt, myk duft av peanøtter. Det er midt i peanøttsesongen (som det er så rikelig av i Sudan at de på arabisk kalles «sudanske bønner»). Akasiegummi-sesongen har ikke begynt ordentlig ennå, men snart.
– Da blir det fullt fra gulv til tak her inne, sier Hussein El-Khair som har jobbet i gummiindustrien i 20 år og står midt inne i et halvtomt lokale.
På gulvet, omgitt av jutesekker fulle av gullfargede klumper, sitter fire kvinner. De er de eneste som hittil har begynt å arbeide med årets avling. Konsentrert skiller de klumpene som har fastklistret gress og skitt. All gummi må renses før den kan eksporteres.
Vekstindustri Sudans eksport av akasiegummi er tredoblet de siste 25 årene, fra 35 000 tonn på 1990-tallet til mer enn 100 000 tonn i dag. Steg to i fremstillingsprosessen av akasiegummi er å rense og sortere den, noe som gjøres for hånd. Alle foto: JENNY GUSTAFSSON
– Vi går gjennom hver haug flere ganger før vi knuser gummien i småbiter, sier Hawa Mohammad og peker på noen trestokker som ligger på gulvet.
Så øser hun en stor haug gummiklumper på et metallfat med små huller i.
Raskt og rytmisk rister hun fatet, så alt smårusk faller ut på gulvet. Siden fortsetter hun arbeidet med å plukke bort hver eneste kvist eller stein som fremdeles er igjen. Armene hennes er sterke, men øynene er trøtte, og ryggen verker. Det er et hardt og kjedelig arbeid.
– Akasiegummi er den tøffeste avlingen, sesam og peanøtter er enklere, sier hennes yngre søster, Hafsa Mohammad, som sitter et stykke borte. Hun har en smittsom latter, tynne ben og kinn. Fire av hennes seks barn overlevde aldri barndommen, forteller hun, men «vendte tilbake til Gud».
Alle fire kvinnene er i 50-årsalderen og har jobbet hele sitt liv – unntatt da barna var små – med å rense, sortere og luke bort urenheter.
Deres døtre jobber også tidvis med det samme, i ferier og på fridager. Lønnen rekker til enkel mat og tak over hodet, men ikke noe mer.
– Vi har store behov her i Sudan. Vi trenger en satsing på utdanning, så jobbmulighetene og arbeidsvilkårene blir bedre, sier El-Khair.
Tøff jobb Hawa Mohammad jobber med å sortere den innhøstede akasiegummien. Hun forteller at det er en mer krevende jobb med akasiegummi enn for eksempel sesam og peanøtter.
Positiv utvikling. De siste årene har det skjedd en del ting i riktig retning. Fremfor alt er det etablert flere kooperativer. Ideen er enkel: Individuelle produsenter går sammen for å selge gummien sin i store kvanta direkte til en eksklusiv kjøper. På den måten kan de fastsette prisen selv og unngå mellomledd. Det vanlige er ellers at en grossist kommer til byen for å handle av hver enkelt familie, og siden selge videre til de bedriftene som sorterer og renser.
– Ofte tar de med varer som mel, sukker eller medisiner i lastebilen også og gir dem i bytte mot gummi, sier Eltayeb Kamal, en eksportør i El Obeid.
Men den formen for uformell finansiering mener FN-rapporten fra 2018 ikke gagner produsentene, men forsterker i stedet rollen til de ulike mellomleddene.
For Sudans eksportører er situasjonen bedre. Visst har prisen på gummi gått opp og ned (ikke minst de årene hvor Sudan ble rammet av alvorlig tørke, og da det forrige regimet førte krig i Darfur og Sør-Kordofan, som er gummiproduserende regioner). Men gummimarkedet er mer stabilt enn markedet for mange andre globale råvarer.
Unike egenskaper. – Vi vet at etterspørselen alltid finnes. Akasiegummi er et unikt produkt som ikke kan byttes ut med noe annet, sier eksportøren Zarrag.
Han har rett. Ikke noe annet produkt har samme egenskaper: både stabiliserende, fortykkende og bindende. Det er akasiegummi godterifabrikkene dekker sin sjokolade med så den ikke skal klisse på fingrene, som snacksprodusenter sprayer på chipsen sin så saltet ikke havner i bunnen av posen, og som ølprodusentene tilsetter for at skummet skal legge seg fint på overflaten.
Og det er akasiegummi som amerikanske kjemper som Coca-Cola og Pepsi trenger for at sukkeret i leskedrikkene deres ikke skal krystallisere seg. Råvarens uerstattelige egenskaper gjorde til og med at den som eneste produkt, ble unntatt fra sanksjonene som USA innførte mot Sudan på 1990-tallet.
– Selv om det ikke ble sagt rett ut, så vet vi at det var grunnen, sier Zarrag.
Potensial som supermat. De gullfargede klumpene har en lokal verdi for Sudan også, selv om det ikke har så stor betydning i økonomiske termer. Mange ser den som en potent naturmedisin, for å bøte og lindre alt fra mageproblemer til vonde ledd.
– Vi drikker akasiegummi utblandet i vann om morgenen før frokost, og det holder magen i god stand i løpet av dagen, sier Awad Haroun som kommer fra en av nabobyene til Timna.
Elyas fra Kordofan Universitet forteller om da han som liten lærte seg vers fra Koranen, som tradisjonelt skrives på treplater med en blanding av akasiegummi, kull og vann.
– Om du skyller av og drikker blekket etterpå, så sies det at den hellige visdommen tas opp i kroppen din, sier han.
Flere sudanske bedrifter har den siste tiden begynt å markedsføre akasiegummi som supermat for å booste kroppens immunforsvar og opptak av vitaminer.
Ellers ligger det største fremtidspotensialet i selv å ta seg av de siste stegene i fremstillingsprosessen, som i dag skjer i andre land. Sudans finansminister sa nylig at det er planen. Etter revolusjonen i fjor står landet overfor en rekke utfordringer, ikke minst finansielt, og må raskt snu den økonomiske skuten.
Forutsigbart Hvert år i god tid før innhøstingen må treets bark arres for at den flytende gummien skal kunne komme ut.
For Al-Hassan og Hamids familier er fremtiden mer forutsigbar. Etter vinterens gummiinnhøsting venter våren, som er Sudans varmeste periode, og så den regnfylte sommeren og høsten. Det er da de gir seg ut til trærne igjen, med samme spisse sonki. Hver stamme og gren må arres, så den gullfargede saften kan ta seg ut. En måned eller to går før de første klumpene dannes, og så begynner neste avling.
– Slik holder det på i ti år, det er så lenge hvert tre gir gummi. Siden må vi plante nye trær, sier Al-Hassan og ler.
Kilde: http://www.aftenposteninnsikt.no/afrika/sudans-gylne-gummiproduksjon