Hentet fra Hamar Arbeiderblad 1. november 2020 | Av Aleksander Norengen Brevig
Andreas Blindheim (54), bosatt på Ridabu, kom nylig hjem fra 15 måneders militærtjeneste i Sør-Sudan. Et opphold som egentlig skulle vare i 12 måneder, endte med 3 måneders forlengelse og uten mulighet til å dra hjem som en følge av koronapandemien.
Major Andreas Blindheim er hjemme igjen på Ridabu etter 15 måneders tjeneste i Sør-Sudan. Kona Bente Blindheim er svært glad for å ha mannen tilbake. FOTO: Trond Lillebo.
Blindheim har vært ute flere ganger tidligere, blant annet i Bosnia, Sør-Sudan og Kosovo. Men han har aldri vært på utenlandstjeneste så lenge som det han var nå.
I juli i fjor satte han seg på flyet til Sør-Sudan. I løpet av sin utenlandstjeneste var han stabsoffiser innenfor personell og tilhørte en personellseksjon der nede. Han hadde blant annet som rolle å planlegge for alt av personell, det vil si alle stabsoffiserer i FN-misjonen UNMISS, samt observatører. Han hadde ikke bare ansvar for norske stabsoffiserer, men stabsoffiserer fra alle verdens hjørner.
– Jeg tror jeg hadde ansvar for folk fra alle kontinentene. Det var vel snakk om rundt 60 land, sier Blindheim.
Forsvaret i Sør-Sudan
- Siden 2011 har Norge bidratt med militært personell i Sør-Sudan gjennom FN-styrken United Nations Mission in South Sudan (UNMISS).
- I dag stiller Forsvaret med til sammen 17 stabsoffiserer i UNMISS.
- De fleste av offiserene jobber ved FN-operasjonens hovedkvarter i Juba mens de resterende er stasjonert ved operasjonens sektorhovedkvarter.
– Jeg hadde også spesielt ansvar for avganger, og når stabsoffiserene skulle reise hjem, og så videre. Hvem skulle da erstatte vedkommende og lignende, forteller han.
Men på grunn av koronapandemien som kom for fullt i mars, ble det lite «plans», og veldig mye jobbing, sier Blindheim selv.
– Fra mars til juli opphørte det meste. FN ønsket ikke å spre smitte, og i tillegg ble flyavganger i Sør-Sudan og Afrika kansellert. Vi ble helt innestengt fra mars til juli, sier Blindheim.
Strenge restriksjoner
Det ble innført mange strenge restriksjoner i Sør-Sudan, for å hindre spredningen av koronaviruset. Blindheim kunne bare benytte seg av få butikker, og på butikken var det påbudt med munnbind. Restauranter og lignende var selvfølgelig stengt.
– De som egentlig skulle reise hjem, mellom mars og juli, fikk ikke mulighet til det, sier han.
Det ble en hektisk hverdag for ham frem til juni. Nesten hver dag hadde han arbeidsdager som varte 10-12 timer.
– Men for andre som ikke drev med det jeg drev med ble derimot litt mindre jobbing, forklarer han, og fortsetter:
– Politiet der nede skulle egentlig patruljere i leirene, men de fikk nemlig ikke lov til å reise inn i leirene. For dem kan det nok ha vært noen kjedelige måneder, avslutter han.
Dette er konflikten i Sør-Sudan
- Sør-Sudan ble verdens yngste nasjon da det formelt løsrev seg fra Sudan etter en folkeavstemning 9. juli 2011.
- I 2005 ble det signert en fredssamtale mellom Sudan og den militærpolitiske bevegelsen i sørlige del av landet under navnet Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM). Avtalen markerte et skille i en borgerkrig som hadde vart siden 1983.
- I etterkant av løsrivelsen i 2011 oppsto det uenighet mellom Sudan og Sør-Sudan som følge av delte meninger i grensespørsmål og særlig fordeling av oljeressursene i området.
- Forholdet mellom Sør-Sudan og Sudan er i dag skiftende og preget av friksjon.
- Sør-Sudan ble kort tid etter løsrivelsen preget av interne problemer – det er dette som har dannet grunnlaget for FN-misjonens ansvar og arbeidsoppgaver.
Hjemreisen utsatt og utsatt
– Man blir jo innestengt. Så lenge man har en leir man jobber og virker i, så skjønner man faktisk lite av det som foregår der ute, men ikke minst der hjemme.
– Jeg hadde en liten forståelse for hvordan det var hjemme, sier Blindheim.
– Var det noe som bekymret deg, da du fant ut at det ikke var mulig å dra hjem til familien da koronapandemien var et faktum?
– Det var ikke de veldig store bekymringene – jeg har store barn hjemme som kan passe på seg selv. Men de av oss i Sør-Sudan som hadde små barn hjemme, var nok bekymret. Med tanke på at skoler og barnehager ble stengt, gjorde det at man ikke fikk tatt noe ansvar hjemme, og da måtte kanskje kone ta seg av det. Det var litt spesielt, sier Blindheim.
Hjemreisen til Norge ble utsatt og utsatt.
– Grunnen til at jeg ikke kom meg hjem før nå, er fordi man er avhengig av visa fra Sør-Sudanske myndigheter. Derfor måtte vi vente nå til oktober på at en avløser kom ned, forklarer han.
Skjønte at det ikke ble noen påskeferie
Koronamånedene for Blindheim gikk forbausende fort. Han innrømmer at han så litt mørkt på det i starten, men da han skjønte tegningen var det bare å brette opp ermene.
– Man skjønte at det ikke kom til å bli noen påskeferie hjemme, sier han.
– Hvordan er det å ha en slik jobb når familien er igjen hjemme?
– Man må ha ei kone som er forståelsesfull og som kan gjøre de tingene som kan gjøres hjemme. Hun fortjener all ære. I tillegg har vi hatt besteforeldre som har kunnet trå til, venner og naboer. Det ligger nok ei lang liste til meg med ting jeg skal gjøre, med tanke på at jeg har vært bort så lenge, ler Blindheim.
Han er glad som har fått lov til å dra ut mange ganger, og såpass lenge om gangen. Blindheim tenker også på at barna hans har vokst på det. I tillegg roser han idrettslaget.
– Ridabu er et fantastisk sted. Barna har vært aktive med fotball i Ridabu , og de har vært til stor hjelp, sier han.
Fattigdommen er verst
– Var det noe som skjedde der nede som sitter igjen i deg?
– Denne gangen var det mest faren for å bli smittet av covid-19. En ting jeg har lagt merke til er at vi brukte hyppigere munnbind der nede, enn det som er vanlig her i Norge, sier han, og fortsetter:
– Det er ingenting som er stabilt i Sør-Sudan. Da jeg var der 2016 ble leiren beskutt, men denne har det vært rolig. Det har ikke vært noen store ting. Det er et land med mye ustabilitet, dårlig økonomi, soldater som ikke får penger og lignende – men det er ikke slik at jeg har følt meg utrygg, heller.
Tilbake i 2016 måtte Blindheim roe ned en situasjon.
– I 2016 fikk jeg en Kalashnikov (automatgevær, red.anm) i magen og ble bedt om å pelle meg vekk – og da snur man. Det var litt spesielt. Jeg følte meg ikke redd, men der og da var det om å gjøre å roe ned situasjonen, forteller han.
Det å få et våpen rettet mot seg og bli truet er ikke for Blindheim det som tar verst på i ettertid. Det er heller fattigdommen som man blir vitne til.
– For meg er det i hvert fall sånn. Sør-Sudan er spesielt, og i Norge er ting helt annerledes. Jeg er veldig glad for at jeg bor i Norge. Det verste er å se fattigdommen i Sør-Sudan. Det å se at folk ikke har mat, ikke klær – man kan ikke forstå det, sier han.
– Det har vært ganger hvor jeg har vært på butikken og kjøpt matvarer hvor jeg på tur ut blir møtt av 5-10 barn som vil ha mat. Det gir inntrykk, at folk skal ha det så forferdelig, sier Blindheim.
Blindheim nevner også POC (Protection of Civilians)-leiren i Sør-Sudan, hvor det bor 120.000 mennesker i ekstrem fattigdom, som et av stedene som gir inntrykk.
– De har ingenting! De bor i et skur. Et skur med plast over. Det er ingenting, sier han, og legger til:
– De smiler og er glad for den minste ting, selv om ting er håpløst.
For Blindheim er det ingen tvil om at det er fattigdommen som gir mest inntrykk.
– Vi kjørte forbi et sted i Sør-Sudan som man kaller for Rock City. Der sitter det mennesker som hogger stein til grus for å deretter selge det. Steinsplintene fyker og flere får varige skader på øyet. Det er snakk om ekstrem fattigdom, avslutter han.
På plass i Norge
Når Blindheim ikke er i utlandet i forbindelse med internasjonale operasjoner, jobber han til vanlig på Ridehuset i på Hamar – på Forsvarets personell- og vernepliktsenter.
Etter å ha vært på jobb i 15 måneder ser nå majoren frem til en god del ferie. Med ubrukte hjemreiser og permisjoner liggende i baklomma blir det nok en liten stund til ordentlig jobbing igjen.
