Det kan ha vært i 1997, eller i 1998, i distriktet Maban i Sudan tordner det sudanske luftforsvarets enorme Antonov-fly over landsbyen til Kuruntus Dorge. Han er tolv eller tretten år, og han vet allerede hvilken ødeleggelse de bærer i magen. Sammen med noen av søsknene søker han tilflukt i bushen, foreldrene skal han aldri se igjen. I 1998 blir han registrert som flyktning, i nabolandet Etiopia.

Rundt samme tid er pastor David Demey fra en baptistkirke i Khartoum i Sudan, på besøk hos Lilleborg menighet i Norge. Demeys egen menighet, ved Banat Local Church er fra folkegruppen mabaan som har søkt tilflukt i Sudans hovedstad. De to menighetene oppretter et vennskapsbånd. Da mange av flyktningene returnerer fra Khartoum til den nyopprettede staten Sør-Sudan i 2011, tar de vennskapet med Lilleborg med seg til hjemstedet. Lilleborg blir et begrep, både i Maban, og blant flyktninger derfra, i Etiopia.

Tjue år etter å ha fått flyktningestatus i Etiopia, får Dorge status som overføringsflyktning til Norge. Han vet bare en ting om landet han tar med seg kona Rahab William Wadda og deres lille datter Molla til.

– Noen dager etter at vi kom til Norge, i september 2019, ringte jeg Lilleborg kirke. Jeg hadde hørt om dem. Vi visste ikke hvor de var, sier Dorge.

Advarer mot ny krig i Sør-Sudan

Sårbar gruppe

I 2019 ble det besluttet at Norge skulle ta imot sørsudanske flyktninger fra leire i Etiopia. Beslutningen ble tatt etter en forespørsel fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). En sårbar gruppe, et lite folk som hadde havnet i skvis mellom de krigførende partene i borgerkrigen i Sør-Sudan. En gruppe som ikke hadde noen framtid i hjemlandet, og som heller ikke hadde noen utsikter i Etiopia, som huser i overkant av 365.000 flyktninger fra Sør-Sudan.

Siden den gang har det ankommet 486 sørsudanere i Norge, 284 av dem er mabaan, som er navnet på både folkegruppen og språket de snakker. Mange av dem med svært lite eller ingen utdanning, og med begrenset kjennskap til andre språk enn morsmålet, et språk som snakkes av rundt 90.000 mennesker. Men en ting visste denne gruppen om Norge, og det var at det var en menighet her som het Lilleborg, og at det der var folk som kjente til deres egne menigheter, hjemme i Maban. Mabaan både i Sør-Sudan og i Etiopia er i hovedsak kristne, i tillegg til baptistmenigheten tilhører mange pinsebevegelsen. Kirkenettverk er særlig viktig for folk på flukt eller i eksil. Høsten 2019 begynner nyankomne mabaan å ringe prest Signe Fyhn, tidligere prest i Lilleborg.

– De kom til Norge i en periode like før pandemien, og utenom Lilleborg visste de ikke så mye om Norge. De begynte å spørre etter oss i andre deler av landet fordi Lilleborg var noe de var kjent med, sier Fyhn.

Lilleborg er i dag slått sammen med Torshov menighet, der har man arrangert flere gudstjenester i solidaritet med gruppen av mabaan. For Kuruntus Dorge og andre mabaan på Østlandet ble kontakten med Lilleborg viktig, der fant den lille familien hans både et felleskap og en møteplass.

– Etter å ha ringt dem, dro vi på besøk. Det var et sted å møtes, før pandemien kom og det ble stengt, sier Dorge.

– Vi har savnet et sted å gå til under pandemien, legger han til.

Klarte ikke fylle kvota i pandemiåret

For Signe Fyhn og andre støttespillere har det vært vanskelig å vite hvor mabaan har havnet. Hun frykter at det kan være mabaan rundt om i landet som føler seg isolert og sliter med å kommunisere. Mange av familiene som har kommet hit som overføringsflyktninger er mødre med barn, og utdanning for kvinner har ikke vært prioritert i et område hvor det er lite av det. Mangelfull utdanning, traumer fra tilværelsen som flyktning og isolasjon i et fremmed land er ikke et godt utgangspunkt for integrering. Gjennom nettverk av støttespillere og andre sørsudanere i Norge har man bedt både mabaan og kommuner som trenger hjelp, å ta kontakt.

– Dette er en veldig marginalisert gruppe, og de kom til Norge like før pandemien, vi har forsøkt å følge dem opp. Men de må kontakte oss, for vi får ikke vite hvor de er, sier Fyhn som har henvendt seg til Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) for å få vite hvor mabaan er bosatt.

– De er veldig opptatt av taushetsplikt, og dette kan kanskje gå på bekostning av at folk får hjelp, sier Fyhn.

Språkforviring

Når overføringsflyktninger kommer til Norge, er det IMDi som har ansvar for å hjelpe kommunene med å integrere flyktningene. Hos IMDi får Vårt Land opplyst at det nå er 284 personer i Norge med mabaan som morsmål, eller andre- og tredjespråk. De er bosatt i 46 kommuner, fordelt på alle landets fylker. Ingen av kommunene har tolk.

– IMDi har per i dag ikke kvalifiserte tolker i vårt tolkeregister på mabaan. Engelsk er offisielt språk i Sør-Sudan og muntlig arabisk blir også snakket i stor grad. Begge er språk vi har mange tolker på, opplyser IMDi til Vårt Land.

Dialekten av arabisk som snakkes i Sør-Sudan, kalt juba-arabisk, regnes som et eget språk, forskjellig fra arabisk som benyttes andre steder. Men selv om man kan stille med tolker i juba-arabisk, er dette et lite utbredt språk blant mabaan. IMDi har derfor etterlyst kandidater som kan avlegge en såkalt tospråkttest ved Oslomet, i både mabaan og et annet sørsudansk språk, dinka.

– Oslomet lyste ut tospråktest på mabaan i første prøverunde i 2020, men testen ble avlyst da det foreløpig finnes verken sensorressurser eller aktuelle søkere. Hvis det skulle melde seg aktuelle kandidater, vil det bli vurdert å gjennomføre tospråktesten på mabaan og dinka, heter det fra IMDi.

IMDi er oppmerksom på språkproblemene og viser til at de har forsøkt å bosette mabaan og andre sørsudanere, gruppevis.

– Overføringsflyktninger fra Sør-Sudan er, så langt det er mulig, bosatt gruppevis. Dette for å kunne etablere nettverk i Norge som kan bistå hverandre ved og etter bosetting i Norge.

Tolker fra sofaen

Og «bistå hverandre» er nettopp det mabaan nå gjør. I mangel på tolker har et lite knippe mabaan med litt utdannelse trådt til. Kuruntus Dorge og familien er nå bosatt på Sørumsand i Viken. Fra den lille leiligheten, dekorert med fargesterke heklearbeider utført av kona Rahab, brukes han som tolk for mabaan over hele Østlandet.

– De ringer hele tiden, noen ganger ringer de midt på natta. Når de skal møte NAV, når de trenger noe, når kvinner skal føde, da ringer de meg først, forteller Dorge.

Dorge er ikke helt ny i jobben, også i leiren i Etiopia fungerte han som tolk. I fem år oversatte han for flyktninger som kom både fra Sør-Sudan, og Sudan. Først oversatte han fra mabaan til engelsk, deretter fra lokale dialekter av arabisk til engelsk.

– I leiren var det mange språk. Jeg oversatte for flyktninger som kom fra Sudan, fra Blånilen og Nubafjellene – og mabaan da, de fleste fra disse områdene snakker ikke andre språk enn sitt eget, sier Dorge.

Vil bli tolk

Mens Vårt Land er på besøk, ringer det også. Dorge hilser i telefonen på norsk, slår over på engelsk og ber seg unnskyldt. Så har han en samtale på mabaan, før han gjentar på engelsk til noen andre på tråden.

– Men vi er flere nå som tolker, vi har en i hvert hjørne av landet. De bruker oss, for det er ingen andre som kan, sier han.

For Kuruntus Dorge og hans lille familie har språkproblemene blant mabaan i Norge åpnet en mulighet. Grunnskoleutdanningen Dorge gjennomførte i Etiopia og de fem årene han virket som tolk der, har gitt ham en mulighet til å gå på videregående nå, når norskkunnskapene blir gode nok. Deretter vil han videre. Foran ham på sofaen ligger en velbrukt bok. Bibelen er en av svært få bøker som finnes på mabaan, som i hovedsak er et talespråk. Oversettelsen, fra 2018, er blant de få forsøkene på å etablere et skriftspråk for mabaan. Teksten er viktig for Dorge, som gjerne vil studere både sitt eget, og andre språk videre.

– Neste år vil jeg gå på videregående, så vil jeg gå på Universitetet. Så kan jeg bli tolk. Det trenger vi, sier han.

Kritiserer Norge for å håndplukke flyktninger