De dro til Sudan for å gi mat og klær til tigrayiske flyktninger

Unge og eldre i det tigrayiske miljøet i Norge holder vanligvis tett kontakt med hverandre, og samholdet har blitt enda sterkere det siste halvåret.

Helt siden krigen startet i november har de fulgt sjokkert og spent med på nyheter og private meldinger om hva som har skjedd i sitt andre hjemland. Flere har også fått triste meldinger om at familiemedlemmer er drept i krigshandlinger.

Etter hvert som historiene om drap og stadig mer brutale overgrep kom fram, økte bekymringen i miljøet kraftig.

Pengeinnsamling

– Vi var veldig bekymret, men samtidig også veldig langt unna. Så begynte vi å diskutere om hvordan vi best kunne hjelpe, forteller Susanna Million.

De unge i miljøet snakket sammen og ble enige om å starte en nettbasert pengeinnsamling. Målet var å hjelpe «tegaru» (tigrayere, red.anm.) som er flyktninger i nabolandet Sudan. Noen tilbød seg samtidig å reise til Sudan, både for å overlevere hjelpen og å få førstehåndskunnskap om hva flyktningene hadde å fortelle.

Om lag 1,2 milioner tigrayere har i de seks månedene som har gått siden krigsutbruddet flyktet fra sine hjem i Tigray, de fleste til andre deler av regionen. Over 80.000 har søkt tilflukt i nabolandet Sudan, som har grense mot Tigray i sør.

– Responsen fra det tigrayiske miljøet på innsamlingsaksjonen var massiv. Veldig, veldig mange ønsket å bidra. Dette var en konkret måte å vise solidaritet på med vår landsmenn, sier hun.

Resultatet av den digitale innsamlingen ble over 100.000 kroner og drøyt 800 kg med klær. I tillegg fikk de et økonomisk bidrag fra Tigrean Forening Norge.

 

Fem unge tok flyet til Sudan

Susanna (24) fikk ordnet seg fri fra oslobarnehagen hun jobber i til vanlig. Broren Pawlos (28) tok seg fri fra studiene på Universitetet. De to søsknene fra Frogner i Lillestrøm kommune fikk også med seg vennene Danait Tedros (26) , Merry Tewelde (26) og Thomas Solomo (43). Dermed ble det fem som dro av gårde.

I Khartoum hadde de på forhånd ordnet seg lokale kontakter som ønsket å hjelpe dem. Gjennom disse fikk de ordnet med innkjøp av varer til «fabrikkpris», langt under hva de hadde måttet betale i butikk. For pengene handlet de blant annet inn 1000 kg av melkepulverbasert grøt (medida) og 6000 kg hvetemel. Varene ble etter hvert lastet opp på en lastebil, en bil som senere brøt sammen på en tørr og støvete landevei.

Etter en lang og strabasiøs kjøretur gjennom ørkenpregede omgivelser – med skifte av biler og omlasting av varer – nådde de flyktningleiren Tenedba sent på kvelden.

Gigantleir

Synet som møtte dem var en gigantisk leir med om lag 27.000 mennesker, alle sammen fra det krigsherjede Tigray. De fleste var kvinner og barn, men også noen unge menn. Alle var ankommet i løpet av de få månedene siden krigen startet i november i fjor. Den provisoriske leiren – i hovedsak bestående av telt – var anlagt ved siden av en lokal sudansk småby, og ble drevet av en tigrayisk religiøs organisasjon.

– Det var et blandet førsteinntrykk. På den ene siden var det som å komme «hjem». Det var stemmer, musikk og tv-sendinger på tigrinsk, som om vi var i Tigray. På den annen side var forholdene primitive og triste. Folk bare sitter i skyggen av et hus og venter på mat eller noe annet. De gir uttrykk for at de overlever heller enn at de lever, sier Susanna.

Den høye temperaturen i området er en del av problemet. Det kan bli opptil 46 grader i skyggen. Boligene er lite egnet for klimaet. De fleste bor i en type plasttelt, som gjør at det blir ekstra varmt innendørs.

– Ingen som var der likte stedet noe særlig. Det var ingenting å gjøre, , sier broren Pawlos.

Han forteller at mange ungdommer er frustrerte. Mange har hatt traumatiske opplevelser før de kom  til leiren. Det er ingen jobber i leiren. De har lite penger og dårlig tilgang på mat. I tillegg kommer den økte usikkerheten om hva som venter dem i årene som kommer.

– I Tigray var de kanskje studenter på universitetet, men nå har de små utsikter til å fortsette utdannelsen eller å få et godt liv. Det finnes for eksempel ingen bøker som de kan bruke til studiene sine, sier Pawlos.

 

Ulvene jakter på ofre

Susanna og Pawlos forteller også at ungdommene i leiren var frustrert over at de ekstra hjelpesendingene som kommer utenfra, slik som deres, ofte er øremerket for «sårbare grupper» som barn, syke og gravide kvinner. De får utlevert korn av typen sorghum, som inneholder flere viktige næringsstoffer, men som har et utilstrekkelig proteininnhold.

Mange av ungdommene er uvante med å lage mat. De har samtidig heller ingen kverner å male kornet i, slik de burde for å kunne lage seg en mer smakfull grøt.

– Det er flere organisasjoner til stede i leiren og det kommer noe hjelp utenfra. Men ingen har tenkt på hvordan ungdommene har det. Ungdommene trenger næringsmat mat og inntekt for å kunne leve et godt liv, sier Susanna.

Den triste situasjonen, som nå har vart i over seks måneder, begynner å tære på tålmodigheten og skape en desperasjon blant de unge. Mange vil bort fra den triste ørkenleiren. Samtidig finnes det også «ulver» i ørkenen som vil lokke noen ungdyr til å forlate flokken.

– Leirledelsen fortalte oss at utenforstående, trolig sudanske beduiner, drev rekruttering blant ungdommene for å tjene penger på å smugle dem til utlandet. Mot å betale for transport ble de lovet å komme til Libya der de kunne få jobber. Flere ungdommer har forsvunnet fra leiren, trolig på grunn av dette. Ingen vet hva som har skjedd med dem. Det er dypt tragisk, sier Pawlos.

I ettertid har de imidlertid fått vite om en ung gutt som klarte å returnere til leiren etter å ha rømt fra menneskesmuglerne. – De forteller at gutten skal ha vært forslått og dypt traumatisert. Han er nå helt taus og i mental ubalanse, sier Pawlos. 

 

«Hvilken synd har jeg gjort?»

Mens Pawlos snakket mest med de unge mennene, fikk Susanna innpass hos flere av kvinnene. De var sterkt berørt av det de hadde opplevd, men ønsket å fortelle.

– Innholdsmessig var historiene ganske like – om trusler, angrep og frykt, om drepte familiemedlemmer og om en farlig og slitsom flukt ut av landet. En kvinne fortalte for eksempel: «Da vi var i May Kadra (en liten by i Tigray, nær grensen til Eritrea, red.anm.), kom det plutselig soldater og slo opp døra vår. Vi skrek: Vi er sivile! Men de ville ikke høre!» Mannen, sønnen og broren hennes ble drept. Hun spurte meg: «Fortell meg, hvordan kunne de gjøre dette mot meg? Hvilken synd har jeg gjort?», sier Susanna.

Hun mener de mange historiene hun fikk høre tegner et tydelig bilde av en krig der de etiopiske regjeringsstyrkene og deres allierte, blant dem eritreiske soldater, har et motiv om å utrydde den tigrayiske befolkningen.

– De dreper alle menn de kommer over, men også en del kvinner. Det er en form for etnisk rensing, sier hun og viser til at både USA og FN tidligere har advart om det samme.

Mat, barneklær og leker

Matvarene de unge nordmennene hadde med til flyktningene ble tatt vel imot. Den ble overlatt til leirledelsen, som sørget for at den ble rettferdig fordelt på ulike kvartaler i leiren. Barneklær og leker ble overlatt til et lokalt Save the Children-kontor og en skole.

– Vi har bare pent å si om samarbeidet med ulike sudanske institusjoner og enkeltpersoner. De var veldig hjelpsomme, sier Susanna og Pawlos.

De to søsknene er selv født i Sudan, med en far som hadde flyktet fra Tigray og en mor fra Eritrea. Kombinasjonen av språkkunnskaper både på arabisk, tigrinsk og engelsk hjalp var nyttig ballast på reisen.

De fem ungdommene som reiste holder fortsatt kontakt med folk i leiren. Etter at de kom hjem har de fått nye meldinger.

– Det som bekymrer oss veldig nå er at regntiden har begynt. Denne leiren er for dårlig til å takle regnvannet og insektene og slangene som kommer. Det er mange barn i leiren som nå risikerer å bli syke, sier de to søsknene.

Les også: Nye trusler mot vår Etiopia-reporter Lucy Kassa

 

Se intervju der Susanna Million forteller om sitt møte med kvinnene i Tenedba-leiren – her: video