Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill- ERKEFIENDER GIKK SAMMEN

Det startet med protester mot tredobling av brødprisene i desember 2018, men utviklet seg raskt til en folkelig revolusjon som i april 2019 styrtet Omar Bashir – landets diktator gjennom 40 år.

Enkelte vil kanskje se på det sudanske opprøret som en attpåklatt til den arabiske våren. Det var det ikke. Opprøret i 2019 var snarere en fortsettelse av sudanernes langvarige kamp og mange opprør mot militære regimer siden uavhengigheten i 1956.

Sagt med andre ord: Sudanerne er et folk med lang erfaring i sivil ulydighet og opprør mot militære regimer – lenge før de arabiske opprørene kom i 2011.

Mens demokratibevegelsene etter opprørene i den arabiske våren forvitret eller delte seg i utallige små partier som raskt gikk i tottene på hverandre, fulgte Sudan en annen oppskrift. Revolusjonære grupper og partier organiserte seg veldig tidlig i opprøret mot Omar Bashir i paraplyorganisasjonen Frihet- og endringsalliansen (FCC). Da Bashir falt, sto alliansen samlet, klare til å føre landet videre inn i den postrevolusjonære epoken.

Mange håpet at sudanerne denne gangen ville lykkes, men etter mandagens kupp kan det igjen se mørkt ut.

Politisk uenighet

Etter at Bashir ble styrtet, sto FCC overfor viktige skilleveier. En av disse var hvorvidt FCC skulle forhandle med hæren, eller om de skulle kreve at hæren trekker seg ut av det politiske livet. Blant dem som ikke ønsket et forlik med hæren, var for eksempel partiet Nidaa Sudan, som trakk seg ut av FCC uten å gå i direkte konflikt med deres tidligere allierte.

Flertallet av FCC erkjente at hæren i Sudan hadde sittet for lenge med makta i landet og hadde så stor kontroll over statsinstitusjonene at det beste var å inngå et samarbeid og unngå en konfrontasjon.

Noen måneder seinere ble FCC og hæren enige om en maktdeling – et overgangsråd med både sivile og militære skulle styre landet fram til valget i 2022. En teknokratisk sivil regjering under ledelse av statsminister Abdallah Hamdouk ble etablert.

Hamdouk arvet en sønderknust økonomi etter Omar Bashir og flere tiår med økonomiske sanksjoner, korrupsjon og vanstyre. Hamdouk lyktes med å fjerne Sudan fra USAs terrorliste, sikre landet bistand på kort og lang sikt – og ikke minst komme i dialog med Det internasjonale pengefondet (IMF) om lån.

Sudan trengte sårt utenlandsk valuta, men for å få lån krevde IMF at Hamdouk skulle gjennomføre økonomiske reformer.

Prisstigningen tok av, arbeidsledigheten økte, og for mange ble hverdagen tyngre. Likevel uteble store protester mot Hamdouk. Svært mange så ut til å skjønne nødvendigheten av reformene og hadde tillit til ham.

Juba-avtalen

I oktober i fjor undertegnet Overgangsrådet en fredsavtale med Sudan Revolutionary Front (SLF), kjent som Juba-avtalen. SLF er en allianse av forskjellige militser som de siste tiårene har kjempet en væpnet kamp mot sentralmakta i Sudan, spesielt i provinsene Darfur, Kardofan og Blå Nilen. De væpnede konfliktene i Sudan har drept titusenvis av mennesker og fordrevet millioner.

Selv om to av de viktigste væpnede gruppene nektet å bli med på avtalen, anså likevel FCC Juba-avtalen som helt nødvendig for å gjøre slutt på de væpnede konfliktene og kunne bygge det nye Sudan. Avtalen ga væpnede grupper blant annet tre plasser i Overgangsrådet i et forsøk på å gjøre opp for mange år med undertrykkelse og manglende representasjon for disse områdene. Samtidig var det en hårfin balanse: Ved å gi representanter for væpnede grupper mer makt i Overgangsrådet var det en risiko for at maktbalansen skulle skyves i favør av den militære delen av rådet på bekostning av de sivile.

Det skitne spillet

General Abdel Fatah Burhan ledet Overgangsrådet, og meningen var at lederskapet i år skulle gå videre til en sivil leder. FCC hadde også varslet at de ønsker reformer innenfor hæren og politiet.

De kom aldri så langt. I stedet kom det i september meldinger om et mislykket kuppforsøk. Burhan skrøt av å ha avverget et kuppforsøk av «Bashir-lojale offiserer og tjenestemenn». Andre fryktet imidlertid at kuppforsøket enten var en orkestrert testballong, eller enda verre: at det var et signal til de væpnede gruppene, som hadde undertegnet Juba-avtalen, om at det er tryggere å alliere seg med generalene enn med de sivile.

Parallelt begynte mangel på essensielle matvarer og medisin å merkes for alvor. Først og fremst på grunn av protester i Øst-Sudan – også de i midten av september.

Tusenvis av demonstranter fra Beja-stammen, som i 2006 inngikk en fredsavtale med Bashir, protesterte mot Juba-avtalen og krevde at deler av den skulle kanselleres. De mente de var blitt utestengt fra forhandlingene. Demonstrantene stengte havna Port Sudan som tar imot 60 prosent av importvarene til Sudan. De blokkerte også hovedveiene til og fra havna.

Sikkerhetsstyrkene gjorde ingen forsøk på å gjenåpne veien eller havna. Blokaden førte til en prekær mangel på medisin og matvarer og drev prisene opp i skyene. Disse protestene, som mange aktivister hevder var orkestrert av hæren, banet vei for demonstrasjonene 19. oktober til støtte for at hæren skulle ta makta. Tusenvis deltok i protestene og den påfølgende «sit-in»-aksjonen, arrangert av en utbrytergruppe som kalte seg «den nye FCC».

Seiglivet kamp

«Den nye FCC» besto ironisk nok av frontfigurer i de væpnede gruppene som hadde signert Juba-avtalen. Nå gikk de sammen med hæren – den gamle erkefienden sin – mot de sivile. Kanskje fordi hæren hadde vist muskler og signalisert at det vil lønne seg å satse på generalene. Ringen var sluttet: Alt var lagt til rette for at hæren skulle «redde» landet fra de inkompetente sivile.

21. oktober, på 70-årsmarkeringen for opprøret i 1964, gikk titusener ut i gatene til støtte for Hamdouk og FCC. Men det var for seint. Generalene hadde bestemt seg. Fire dager seinere var kuppet et faktum.

Etter dette har den sudanske demokratibevegelsen vist at de fortsatt har mobiliseringskraft. Protestene mot kuppet fortsetter med full styrke. Under opprøret i 2019 viste protestene seg å være vanskelig å slå ned på. Det var få store masseprotester, i stedet var det utallige små protester i gater og smug hele tida – ofte om natta.

Aktivistene vil nok følge den samme strategien framover – og slik fortsette å være en kontinuerlig hodepine for kuppmakerne. Om dette vil være nok til å presse generalene ut av makta igjen, gjenstår å se.