Hentet fra Klassekampen 29.10.2021 KRONIKK av
På veg til Sudan for første gang siden covid-pandemien brøt ut får jeg beskjed om det likevel ikke blir noe av. Det har vært militærkupp og flyplassen i Khartoum er stengt. Det er triste nyheter, men kommer dessverre ikke som en overraskelse. Folket som nå demonstrerer mot kuppmakerne er villige til å ofre alt for revolusjonen. For mange av mine sudanske venner lever fortsatt håpet om demokrati. Jeg er ikke like optimistisk.
Selv etter at Sudans diktator Omar al-Bashir ble tvunget til å gå av etter flere måneder med voldsomme demonstrasjoner fortsatte folket å protestere i gatene. De mente at de militære lederne som tok over hadde for tette bånd til det tidligere regimet. Etter hvert forhandlet protestbevegelsen frem en løsning sammen med militæret, mest av alt for å forhindre at enda flere menneskeliv skulle gå tapt. Løsningen ble en avtale om at representanter fra militæret og protestbevegelsen skulle styre sammen i en overgangsperiode på vegen mot frie og demokratiske valg. General Abdel Fattah al-Burhan ledet et samlingsråd som bestod av sivile og militære medlemmer. Dette rådet fungerte som Sudans statsoverhode samtidig som en sivil overgangsregjeringen ble oppnevnt og ledet av statsminister Abdalla Hamdok.
Avtalen om maktdeling møtte imidlertid kritikk fra første stund: Militærets representanter i samlingsregjeringen inkluderte krefter som var ansvarlige for at demonstranter ble massakrert i Khartoum 3. juni 2019, og før det for menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser. Blant annet fikk den beryktede Mohamed Hamdan Dagalo ‘Hemeti’, en tidligere krigsherre med et blodig rulleblad, en fremtredende rolle.
Man kan si at militærkuppet lå i kortene. Kritikerne har lenge argumentert for at den hybridløsningen som ble forhandlet frem bare forsinket konfrontasjonen mellom de militære og de sivile. De fikk rett. Det kom som forventet da general Abdel Fattah al-Burhan ifølge avtalen skulle overgi lederskapet for samlingsrådet til en sivil representant.
Det endte altså med militærkupp på mandag. Statsminister Abdallah Hamdok er i husarrest etter at han nektet å støtte militærkuppet. Det midlertidige militærrådet ledet av Burhan har innført unntakstilstand og skroter dermed alle avtaler inngått med protestbevegelsen.
Sudan har lange erfaringer med militært styre, men meldinger som tikker inn fra venner og kollegaer i Sudan tyder på at folket aldri kommer til å akseptere det igjen. Til tross for blokkerte telefonlinjer og internett når informasjon om store demonstrasjoner og streik ut.
«Selv frykter jeg et blodbad.»
Det ser ut som om militæret har blitt tatt på sengen av den enorme motstanden. De har brukt den siste tiden på å posisjonere seg for maktovertakelse ved å vise til at bare de kan holde ro og orden i landet. Forrige måned slo de ned et kuppforsøk, og de har også gått ut med informasjon om at de holder IS på avstand. Det har også blitt brukt mot protestbevegelsen at den har interne splittelser. Men folk flest kjøper ikke dette argumentet. Som en aktivist forteller meg på telefon; «Burhan forsøker å fremstille dette som om han redder revolusjonen, men det han gjør i virkeligheten er å undergrave den».
Det sudanske folket risikerer nok en gang sine liv for demokrati. Kollegaer fra Universitetet i Khartoum forteller at journalister er arresterte, at ministere og ledere i protestbevegelsen blir jaktet på av sikkerhetsstyrker som fremdeles sverger troskap til Bashir, og at demonstrantene blir møtt med brutal vold. Så langt er over 80 skadde og minst flere har blitt drept.
Det er lite støtte å hente fra naboene. Egypt, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater – de ønsker alle å se et stabilt militært lederskap i et ellers urolig nabolag. Dessuten frykter de at deres egne innbyggere skal la seg inspirere og kreve demokratiske reformer.
Demonstranter jeg har vært i kontakt med ber om at «det internasjonale samfunnet må fordømme Burhan på det sterkeste og legge press på disse nabostatene så de ikke skal kunne forhindre utviklingen av demokrati i Sudan».
Men de har liten tillit til at de skal få den internasjonale støtten de etterlyser. Isteden frykter de at Europa skal la dem i stikken. Under Bashir har nemlig Sudan spilt en sentral rolle i EUs flyktningpolitikk. Siden 2015 har EU bevilget over 200 millioner dollar i «bistand» som skal hjelpe Sudan med å stoppe flyktningstrømmen fra Afrika til Europa. De militære styrkene som nå sitter ved makten har hatt en sentral rolle i dette arbeidet, mens de sivile politiske kreftene ikke nødvendigvis ønsker å fortsette med å være Europas buffersone.
Men manglende støtte til tross; lite tyder på at det sudanske folket vil gi seg. Det store spørsmålet er hvor mange liv som går tapt før militæret gir fra seg makten. Selv frykter jeg et blodbad.
Kilde:https://klassekampen.no/utgave/2021-10-29/grunn-til-optimisme