Hvor er støtten?

Mange land og organisasjoner har vært raskt ute med å fordømme militærkuppet i Sudan og å kreve at lederen for overgangsregjeringen, Hamdok, blir gjeninnsatt – også Norge. Det er viktig, og betyr mye for sudanerne.

På en dårlig linje fra Sudan dagen etter kuppet var budskapet: Vi må få folk bort fra gatene – de som er ute er sinte, frustrerte og reagerer spontant, men mange vil miste livet forgjeves. Det skjedde også: tolv ble drept, over hundre skadd. Lederne var spent på om folk igjen ville høre på dem, og det skjedde – som et under var gatene tomme. Svaret kom på lørdag med «March of Millions»: en million mennesker ut i gatene i protest.

Det første kuppforsøket i september lyktes ikke. Denne gangen ble det alvor. Kuppmakerne har støtte fra flere land som ikke ønsker at revolusjonen skal lykkes, i frykt for smitteeffekt til egen befolkning, som Egypt, Sør-Sudan og Saudi-Arabia. Vi vet at de som sitter med makt sjelden godtar å miste den, og at de er villige til å gå langt for å beholde den. Så også i Sudan. Under demonstrasjonen i Khartoum lørdag ble det igjen skutt med skarpt, brukt tåregass og tanks. Minst fire ble drept, og mange såret. Men dette er ikke slutten!

«Sudanere fører denne kampen ikke bare for seg selv.»

Det som har skjedd i Sudan er helt unikt! For 15, ti, ja, fem år siden ville ingen våge å tro at et samlet opprør kunne skje i Sudan. I 30 år har folk levd under et nådeløst regime styrt av militære og religiøse ledere, enhver opposisjon umuliggjort. Så skjedde det likevel. Dag etter dag var folk i gatene, kvinner og unge sto i front. Så er det alltid lettere å stå samlet mot en felles fiende enn å bli enige om veien videre. Den splittelsen vi så i forkant av kuppet lovet ikke godt, men nå står folket igjen samlet. I hele landet var folk ute på gatene, villige til nok en gang å kjempe for revolusjonen.

Samtidig, klokken 13.00 ble det demonstrert overalt hvor det lever sudanere i eksil. Så også i Norge. Rundt 300 samlet seg foran UD, barn, unge, familier. For to år siden demonstrerte de 13 ganger, foran UD, Stortinget og den sudanske ambassaden. «Internasjonal solidaritet» står det på en av plakatene – JA! Omgitt av krig, konflikt og totalitære regimer fører sudanere denne kampen ikke bare for seg selv, men for en hel region, om de klarer det eller ikke vil få stor regional betydning.

Så er det rimelig å spørre: Hvor er støtten fra oss «andre»? Vi var tre stykker som møtte opp. Hvorfor er ikke mediene interessert?