Det regnet kuler fra himmelen-Flyktinger i Sør-Sudan

Familien sitter samlet når den første bomben går av like ved huset. Det er 25. mai og den intense lyden fra jagerfly og maskingevær sprer frykt i befolkningen. Alle gjemmer seg inne i husene sine.

Adla Adam (36) tar opp babyen sin som skriker av smerte. Ett år gamle Sanat er truffet av en splint og blør fra hodet. Sekunder senere går en kule rett gjennom rommet og havner noen få centimeter fra Adlas ektemann.

Kampene mellom den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF) og den sudanske hæren varer i flere dager, og familien innser at de må flykte for å overleve.

De forlater alt de eier og begynner på den åtte dager lange ferden mot Sør-Sudans hovedstad Juba. Såret i hodet til babyen blør og de må søke hjelp langs veien.

Fremme ved flyktningleiren får de beskjed om at myndighetene har stoppet registrering av nye flyktninger og familien må sove uten tak over hodet.

Fire måneder senere står Adla på en åpen plass midt i folkemengden i flyktningleiren Gorom utenfor Juba. Datteren Sanat henger sovende over ene skulderen. I venstre hånd holder moren et krampaktig tak om kulen og splinten fra bomben som holdt på å ta livet av både datteren og ektemannen.

Hun tar opp et papir fra klinikken i leiren, der legen henviser til sykehus i Juba for å hjelpe babyen. Uten papirer og registrering i flyktningleiren har familien ingen mulighet å komme seg dit.

–  Jeg har gjort alt jeg kan siden vi kom til leiren for å få hjelp, men myndighetene vil ikke registrere flere flyktninger og vi står uten mat og husrom, forteller Adla.

De siste månedene har fembarnsmoren og barna bodd hos en kvinne som følte familiens desperate situasjon. De deler den knappe maten som gis via FNs høykommisær for flyktninger.

Konfliktene i Sudan

Siden slutten av april har over 240 000 mennesker flyktet fra kampene i Sudan til nabolandet Sør-Sudan, som allerede er rammet av Afrikas største flyktningkrise.

Gorum er nå hjem til over 5000 nyankomne mennesker fra Sudan, som må dele den allerede trange plassen i den lille leiren med andre fra land som Etiopia og DR Kongo.

Maktkampen mellom den sudanske hæren og Rapid Support Forces (RSF) brøt ut i væpnede kamper 15. april i år. Den sudanske hæren er ledet av general Abdel Fattah al-Burhan, som i mange år har ført en maktkamp mot RSF sin general, Mohamed Hamdan Dagalo – kjent ved kallennavnet Hemetti. Begge ønsker makt og innflytelse i regjeringen og ingen av dem ønsker å gi slipp på makten og midlene de allerede besitter.

I FNs sikkerhetsråd 25. april oppfordret FNs generalsekretær António Guterres alle som har innflytelse og interesser i å gjenopprette fred i Sudan, «om å presse generalene til å komme tilbake til forhandlingsbordet umiddelbart».

En av konfliktens utløsende årsaker skal være uenighet om når og hvordan RSF-styrkene skal innlemmes i den sudanske hæren. De to generalene har ulike syn på hvor lang overgangsperioden skal være. Burhan vil at RSF skal under hans kommando innen to år. Hemetti ønsker en overgangsperiode på ti år. Uenighetene har så langt ført til tusenvis av drap på sivile og over fem millioner mennesker har blitt fordrevet i og utenfor landet, ifølge FN.

Én million har krysset grensen til land som Egypt, Tsjad og Sør-Sudan. De aller fleste bor nå i overfylte flyktningleir i verdens yngste land, som allerede er rammet av en av verdens verste humanitære kriser. Mange år med kamp mellom regjeringen og opposisjonsstyrkene drepte nesten 400 000 mennesker og fordrev millioner inntil en fredsavtale ble undertegnet for fem år siden.

Separert fra familien

En mor med fire døtre sitter i et telt der den brennende solen gjør varmen ulidelig. Den 15. mai nådde krigen dørterskelen til hjemmet hennes i Nyala, Darfur. Omgomash Omar (31) flyktet sammen med sine døtre og måtte forlate skadde familiemedlemmer som ikke ville klare den lange reisen.

–  Det regnet kuler fra himmelen! Huset mitt ble bombet og jeg så mine naboer bli drept i eksplosjonene. Folk løp i forskjellige retninger. Jeg måtte forlate mange familiemedlemmer og aner ikke om de er i livet i dag, sier Omgomash.

Hun tørker tårene med hodeskjerfet og forteller om flukten fra hjemlandet.

– Det ble mange dager uten mat og søvn. Jeg fikk sitte på med lastebilsjåfører over grensen til Sør-Sudan. Døtrene sov på fanget mitt og jeg bad til Gud at vi skulle overleve, sier hun.

Hun aner ikke hvordan det går med ektemannen, faren hennes og søsknene. Tankene på om de er i livet eller ikke holder henne våken om natta.

Omgomash historie går som et ekko gjennom flyktningbosetningen, der flertallet har mistet kontakt med sine familiemedlemmer. Under et stort tre på en åpen plass står mennesker i kø for å ringe til sine familier. Røde Kors sin tjeneste «Protection of Family Links» gir håp til mange. Via mobiltelefoner og sattelitt får nyankomne muligheten til å prøve å ringe sine nære og kjære.

– Konflikter separerer mennesker og vi er her for å prøve å gjenopprette kontakten mellom familiemedlemmer. Det er hundrevis av mennesker hver dag som står i kø for å ringe. En kort samtale der de kan fortelle sine familier at de er i livet betyr alt for folk, sier Delfine Bermijn, som er Deputy Protection Coordinator for Røde Kors i Sør-Sudan.

Returen til hjemlandet

Et stykke fra folkemengden møter vi Leyla James (39). Hun tar oss med inn under et tak der hun sover med ektemannen og deres ti barn. Familien er opprinnelig fra Sør-Sudan og flyktet fra borgerkrigen her i 2016. Nå er de på flukt igjen, tilbake til hjemlandet. Returen ble langt verre en ventet.

– Da vi kom frem til flykningleiren ble vi nektet hjelp. Vi ble fortalt at vi ikke har rett på beskyttelse som sørsudanere siden vi ikke anses være flyktninger. Etter mange års krig har vi ingenting å returnere til og vi får verken mat eller helsehjelp her, sier Leyla.

Familien er en av mange sørsudanere som trenger hjelp, men som står utenfor systemet.

– Det er vanskelig å forlate sitt land på grunn av krig, for å så flykte igjen på grunn av en annen krig. Den eneste som kan hjelpe meg nå er Gud. Jeg håper bønnen min blir hørt, sier hun.

Stoppet registrering

Det er stor trengsel ved et gjerde som skiller flyktningene fra et bord der ansatte fra FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) deler ut ID-kort. Mange her har ventet i flere dager og desperasjonen leder til krangel. FN-ansatte sier at situasjonen er håpløs.

– Vi gjør vårt beste for å hjelpe men pågangen har vært så stor den siste tiden at vi ligger etter med registreringen. Så langt har vi registrert rundt 5000 mennesker, men det er langt flere som trenger hjelp, sier Geofrey Ladulagu, som er Protection Associate for UNHCR.

Han sier at myndighetenes beslutning om å stoppe registreringen av nye flyktninger har skapt en kritisk situasjon.

– Folk kommer hit med skuddskader og traumer. De har ikke rett på hverken mat eller helsehjelp. Det er hjerteskjærende å nekte disse menneskene hjelp, men vi må følge direktiver vi fått fra myndighetene, sier Ladulagu.

Gamar Ahmed er flyktning fra Sudan og er blitt ansatt som distribusjons-medarbeider for organisasjonen Across. Jobben hans er blant annet å hjelpe til med registrering av nye flyktninger og dele ut ID-kort. Han går gjennom leiren Gorom og blir omringet av mennesker som skriker etter hjelp.

– Folk ser meg som den eneste veien til hjelp, men jeg har ikke makt til å løse situasjonen for folk. Hjertet mitt ønsker å hjelpe alle, men systemet svikter.

Har mistet kontrollen

Emmanuel Mukasa, sjefsekretær for den statlige kommisjonen for flyktninger i Sør-Sudan (Commission for Refugee Affairs) sier i intervju med Panorama at myndighetene har mistet kontrollen i Gorom.

–  Vi ble nødt til å stoppe registreringen av flyktninger siden Gorom begynte å bli overfylt og vi ikke lenger har oversikt over hvem som er fra Sudan og hvem som er fra Sør-Sudan. Folk fra Sør-Sudan har ikke rett på registrering siden de ikke er flyktninger og vi mistet oversikten, sier Mukasa,

Han sier at myndighetene planlegger å flytte flyktningene fra hovedstaden.

– Vi har ikke rom til alle flyktninger som kommer og Gorom er allerede fullt. Planen er å flytte de til den nyetablerte flyktningleiren i Aweil så snart vi får midler, sier Mukasa.

– Et mirakel at de lever

Adla Adam går hver dag med datteren Sanat til den lille helseklinikken for å skifte på såret. Klinikken mangler både leger med ekspertise og medisiner.

Det eneste hun håper på er at myndighetene skal åpne opp registreringen av flyktninger på nytt. Hun sliter mentalt og bærer med seg våpenrestene som minne fra livet i Sudan.

– Det er et mirakel at Sanat og ektemannen min lever. Jeg håper på et bedre liv og en flukt fra alt det vonde, sier hun.