Hentet fra Dagsavisen 6.2.2024| Av maren Sæbø
Massakrer, angrep på sykehus og nødhjelps-konvoier, hva skal til for at noen forsøker å stoppe det som skjer i Darfur?
Maren Sæbø
Er utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika og har de siste årene jobbet som journalist. Er tilknyttet Vårt Land og Dagsavisen som journalist og kommentator.
Det er en helt egen sjanger, rapportene som kommer fra såkalte ekspertpanel sånn rundt hver tredje måned og fra ymse konfliktområder i verden. Rapportene har ikke mange lesere, men er spesielt retta mot Sikkerhetsrådet I FN, slik at de kan treffe tiltak, som for eksempel sanksjoner. Det rapporteres om situasjonen i blant annet Jemen, Nord-Korea og Mali. Og om både Sudan og Sør-Sudan. Vi har ikke på noe punkt i historien derfor visst så mye som vi nå vet, om hva slags jævelskap som foregår i verden. Allikevel gjøres det lite.
At det internasjonale samfunnet, med FNs sikkerhetsråd på toppen, ikke virker som det skal, er åpenbart. Det er lett å peke på vetomaktene, men også andre ser ut til å kludre det til. Og dette gjelder ikke bare i mer omtalte tilfeller som Ukraina eller Gaza, det gjelder også i Sudan.
Sikkerhetsrådet ser ut til å være satt ut av spill
Den siste rapporten om konflikten i Sudan, som var venta 14. januar, uteble. Altså, den er kommet, den foreligger ennå bare ikke offisielt. For den dukket snart opp i blant annet New York Times, og på X, mikrobloggen tidligere kjent som Twitter. Der har den blitt diskutert siden. Rapporten, som vanligvis ikke ville hatt så mange lesere, har nå fått et større publikum, en slags diplomatisk utgave av Streisand-effekten.
For det er ikke alltid det som blir sagt, men det som ikke blir sagt som vekker oppsikt. I den rapporten som har sivet ut, anbefales partene å forholde seg til gjeldende konvensjoner. En usedvanlig veik anbefaling sett i lys av hva rapporten beskriver, som er en konfliktdynamikk særlig vest i Sudan som har klare likhetstrekk med situasjonen i 2005. Da fant Sikkerhetsrådet det som skjedde så alvorlig at de refererte saken videre til den Internasjonale Straffedomstolen (ICC), som siden anklaget flere sudanske ledere for medvirkning til folkemord. Det ordet, og det beslekta uttrykket «etnisk rensing» har vært brukt hyppigere og hyppigere blant menneskerettsorganisasjoner og andre som forsøker å forstå situasjonen i Sudan etter sammenbruddet i april i fjor. Så den lekkede rapporten beskriver mye som vi har hørt om før.
Men at beskrivelsen kommer fra FNs ekspertpanel, gjør den til politikk. Og det er ikke rent lite den beskriver heller. I de tre provinsene vest i Sudan som utgjør Darfur, har krigen vært på sitt mest intense. Rapporten beskriver hvordan særlig to offensiver, en i juni og en i desember, har endt i regelrette massakrer og forfølgelse av sivilbefolkningen. I byen El-Geneina skal et sted mellom 10.000 og 15.000 ha blitt drept. Dette er langt flere enn tidligere anslag fra FN-organisasjoner i landet, men i samsvar med historier fra flyktninger, en halv million av dem, som har tatt seg til Tsjad.
Rapporten beskriver videre angrep på leire for internt fordrevne, angrep på sykehus og på nødhjelpskonvoier, utstrakt bruk av kidnapping og seksuell vold mot kvinner og barn. Både i El Geneina, og senere i en by som heter Ardamatta har volden vært systematisk og retta mot Masalit, en av gruppene som fikk gjennomgå også i 2005. Rapporten inneholder noen henvisninger til overgrep utført av den sudanske hæren SAF, men det er først og fremst deres motpart i krigen i Sudan, Rapid Support Forces (RSF) og deres allierte lokale milits, som står bak angrepene.
Rapporten fordeler også litt ansvar. Den beskriver forsyningslinjer og kommandostrukturer i det som skjer. Og den peker også på den ene partens viktigste støttespiller, nemlig De forente arabiske emirater. Emiratene beskyldes for å fly inn våpen til RSF, via Sudans naboland. Emiratenes FN-delegasjon får svare for seg i rapporten, i et brev til ekspertpanelet hevder de at 222 flyginger til området ikke har inneholdt annet enn nødhjelp. Emiratene var for øvrig medlem av Sikkerhetsrådet fram til nyttår, et sete de brukte til blant annet å blokkere ansettelsen av flere personer til Sikkerhetsrådets egen sanksjonskomité. Det er denne som på bakgrunn av rapportene, har som oppgave å sanksjonere.
Det kan altså virke som om situasjonen i Sudan så langt har fått samme behandling av det internasjonale samfunnet som et par andre konflikter: noen skuldertrekk og litt diplomatisk taktikkeri. Også i denne situasjonen ser Sikkerhetsrådet ut til å være satt ut av spill, og så langt ute av stand til å handle
Nå har den internasjonale straffedomstolen (ICC) tatt initiativ til å åpne etterforskning av det som skjer i Sudan. Denne straffedomstolen er ment å holde enkeltpersoner ansvarlig for grove brudd på krigens folkerett og menneskerettighetene. Det gjør terskelen litt lavere enn å bruke den andre internasjonale domstolen ICJ, hvis ansvar er å straffeforfølge land for brudd på folkeretten. Det er denne domstolen som nylig har åpnet sak mot Israel for overgrep på Gaza, etter en anklage fra Sør-Afrika. Ingen av domstolene jobber raskt, og ingen av dem kan tvinge fram en stans i kamphandlingene.
I en verden der Sikkerhetsrådet ikke engang ser ut til å kunne vedkjenne seg sine egne rapporter, er det for øyeblikket bare den sakteflytende jussen befolkningen i Sudan – og på Gaza − kan håpe på.
Kilde: FNs sikkerhetsråd ser ut til å være satt ut av spill om Sudan – Dagsavisen