Meninger: Farlige omdreininger i Sudan-krigen

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Krigen i Sudan, mellom regjeringshæren Sudan Armed Forces (SAF) og paramilitære Rapid Support Forces (RSF), har nå pågått i 14 måneder, uten særlig oppmerksomhet i norske medier.

At utenriksminister Espen Barth Eide nylig dro til Kenya for å snakke om Sudan gir likevel håp om et større, fortjent fokus.

Det er særlig på to områder at det snører seg til i Sudan. Det ene gjelder innblanding fra andre land, det andre at etnisk identitet blir en stadig mer sentral dimensjon i krigen.

Ingenting av dette er nytt, men det dras til nå, og det lover dårlig for Sudans framtid som enhetlig stat i fred med seg selv.

Krigen i korte trekk

Krigen som begynte 15. april i fjor, er fortsatt primært et oppgjør mellom to hærstyrker og deres ledere som nektet å gi fra seg makten til sivile krefter etter revolusjonen i 2019. De samarbeidet om å begå et kupp i 2021, men slåss nå om politisk og økonomisk makt uten vilje til kompromisser.

RSF kontrollerer det aller meste av Vest-Sudan, det meste av hovedstaden Khartoum og viktige landbruksområder sør for Khartoum.

SAF kontrollerer områdene langs Nilen nord for Khartoum samt hele den østlige delen av landet, med havnebyen Port Sudan som base. De påberoper seg å være landets legitime regjering, ledet av general Burhan.

Det nye er at flere væpnede grupper med base i Darfur har sluttet seg til SAF. Dette er grupper som oppsto under krigen i Darfur for over 20 år siden, som motsvar til de arabiske militsene som herjet der og som RSF er tuftet på.

Utenlandsk innblanding

Innblanding utenfra har alltid vært et element i Sudans mange kriger. Denne gang anklages De forente arabiske emirater (Emiratene) for å støtte RSF. De nekter for dette, men det er dokumentasjon på at de har levert våpenhjelp via naboland, særlig Tsjad og Libya, og at de har nære økonomiske bånd til RSF-lederen Hemetti.

Burhan har flere ganger bedt FNs sikkerhetsråd om å fordømme slik støtte, men Emiratene har et nært forhold til stormaktene og driver «kausjoneringsdiplomati» i Sudans nabolag. De finansierer et egyptisk regime på konkursens rand, med investeringer langs Middelhavet (Ras el Hekma) for svimlende 35 milliarder dollar.

Det sårbare regimet i Tsjad, med tette etniske bånd (zaghawa) til væpnede grupper i Darfur, fikk et lån på 1,5 milliarder dollar samt avtale om militært samarbeid.

Sør-Sudan som også er sårbart, fikk nylig et lån av Emiratene på 12 milliarder dollar, angivelig som kompensasjon for tapte oljeinntekter etter ledningsbrudd inne i Sudan som følge av krigen. Emiratene har også betydelige investeringer i et politisk trøblete Etiopia og fløy inn våpen under krigen i Tigray.

Egypt, Eritrea og Iran støtter SAF. Nilen renner gjennom Sudan, og egypterne frykter at den svære demningen Etiopia har bygd på Blånilen kan føre til mindre vann nordover i perioder med tørke i Etiopia. Selv om de misliker den innflytelsen som islamister fra det gamle Bashir-regimet har i Port Sudan, ønsker de ikke at Sudan blir styrt av en milits med bånd til Etiopia.

Eritrea har tillatt væpnede sudanske grupper, som vil kjempe mot RSF, å bruke øvingsområde på eget territorium. Det foreligger også rapporter om at Iran har levert droner til SAF.

Verken Emiratene eller Egypt vedgår at de støtter noen av partene i krigen. Heller ikke Saudi-Arabia har flagget sin posisjon. Sammen med USA har de arrangert samtaler om våpenhvile i Jedda, men det fins de som mener at saudierne egentlig støtter SAF, og at krigen i Sudan er en stedfortreder-krig mellom Emiratene og Saudi-Arabia om makt og innflytelse i hele regionen.

Den nye omdreiningen er at Russland nå lover militær støtte til SAF, med en marinebase langs Rødehavet som gjenytelse.

Dette kom overraskende for russiske Wagner-soldater har vært stasjonert i Sudan siden 2017 og samarbeidet med RSF om utvinning, eksport og smugling av gull. Etter alt å dømme har de også levert russiske våpen til RSF via Libya og Den sentralafrikanske republikk.

Det foreligger også videoer som skal vise ukrainske spesialsoldater som angriper RSF-soldater inne i Sudan.

Men 25. mai ble det annonsert at Sudan og Russland inngår militært og økonomisk samarbeid. Det ble fulgt opp av utfall mot USA og deltakelse på det årlige økonomiske toppmøtet i St. Petersburg. Samme dag fløy SAF-general Kabbashi til Mali og Niger som begge har nære bånd til Russland.

Trekkes inn i storkonflikt

Dette innebærer at Sudan nå for alvor trekkes inn i stormaktkonflikter. Selv om den russiske basen omtales som et forsynings- og logistikksenter, er det lite sannsynlig at Saudi-Arabia vil se med milde øyne på en slik etablering.

Noen mener da også at avtalen som ennå ikke er undertegnet, egentlig er et agn for å få saudierne aktivt over på SAFs side, og at Burhan ville foretrukket vestlig støtte.

Men amerikanerne er opptatt av Israel og Gaza, de har lenge vært på defensiven i regionen og etterlater seg tomrom som russerne er ivrige å fylle.

Og europeisk politikk preges av manglende evne og vilje til å tro at det går an å påvirke utviklingen i positiv retning selv om staters sammenbrudd, slik som i Libya, spesielt rammer vårt kontinent.

Den etniske dimensjon

«Vi er alle fra Darfur» var ett av slagordene i den folkelige revolusjonen som veltet Bashir-regimet i 2019. Det henspiller på krigen i Darfur i 2003/2004 der etnisk identitet ble et viktig element.

Budskapet var at vi er alle ofre for et rasistisk og repressivt regime. Nå er vi tilbake der vi var, med en ekstra omdreining.

Sudan har vært styrt av eliter tilhørende et fåtall etniske grupper i og rundt Khartoum som ofte har spilt det etniske kortet for å sikre makt og posisjoner.

På 1980-tallet ble det etablert militser rekruttert blant arabiske nomadegrupper i Vest-Sudan for å slå ned opprør i Sør-Sudan, senere også i Darfur. RSF har sin opprinnelse i disse militsene (janjawiid) som angrep, drepte og fordrev store ikke-arabiske befolkninger i Darfur. Hemetti, fra en arabisk nomadegruppe med bånd til Tsjad, slo seg opp som krigsherre i denne perioden.

Det mobiliseres nå på etnisk grunnlag. RSF har støtte fra nesten alle de arabiske stamme-føderasjonene i Vest-Sudan, og vi fikk en gjentakelse av grusomhetene for 25 år siden, med massakren på masalit-befolkningen i Vest-Darfur (el Geneina) som det foreløpig verste.

I disse dager angripes El Fasher, som er den eneste større byen i Darfur som RSF ennå ikke kontrollerer. Igjen er det anklager om etnisk motiverte angrep på sivilbefolkningen.

SAF mobiliserer både blant ikke-arabiske grupper i Darfur og blant befolkninger i nord og øst. Det appelleres til støtte mot leiesoldater fra vest, mange av dem utenfra Sudan (Tsjad, Niger og Mali), som kan fremstilles som en «fremmed» okkupasjonshær.

Dessverre gjør RSF sitt for å bekrefte dette, med plyndring, drap og seksuelle overgrep.

SAF rammer også uskyldige sivilbefolkninger med sine bombetokt. Og Burhan har utstedt arrestordre på lederne for Tagadum, en koalisjon av politiske partier, sivilsamfunnsaktører og yrkesgrupper som prøver å arbeide for våpenhvile og slutt på krigen, men som anklages for å være i lommen på RSF.

Begge parter arresterer folk som mistenkes for å være i ledtog med fienden og skyver fra seg de som sto bak revolusjonen.

Konsekvensene av alt dette er mange, men de store taperne er det sudanske folket som gjennomgår fryktelige lidelser og trolig må leve i et delt og konfliktfylt land i lange tider.

KIlde: Farlige omdreininger i Sudan-krigen (panoramanyheter.no)