Tilbake til start i Sør-Sudan

Morgenbladet 22-28. april 2016
Sør-Sudan: To ledere uten troverdighet får en ny sjanse til å skape fred i et land i fare for å gå i oppløsning.

22AKTurix_tb0e4e52_21487

Bildetekst: Usikkerhet: Vil Sør-Sudans ledere ha kapasitet og vilje til å gjennomføre fredsavtalen? En tidlig og viktig test blir sikkerhetsutfordringene. Soldater på begge sider må demobiliseres og integreres i en reformert regjeringshær. Foto: Charles Lomodong/AFP/NTB Scanpix

Opprørslederen Riek Machar skulle ha landet i hovedstaden Juba denne uken for å bli innsatt som første visepresident i Sør-Sudan. Nye komplikasjoner førte til at en retur som allerede har drøyd i åtte måneder, ble utsatt, ukjent hvor lenge. Machar og president Salva Kiir undertegnet en fredsavtale i august 2015, og nå skal den, etter planen, endelig gjennomføres. En ny overgangsregjering skal oppnevnes, for en stor del vil den bestå av gamle travere fra begge lederes fraksjoner.

Kiir sparket Machar som visepresident i juli 2013. Den politiske krisen eksploderte i vold i desember samme år, og senere i ren borgerkrig. Kamphanene har begge måttet svelge kameler mothårs for å slutte fred. Fredsavtalen inneholder en klar reformagenda, med alle de «riktige» forpliktelsene, alt fra å omforme sikkerhetssektoren til å bekjempe korrupsjon, reformere rettsvesenet, etablere en internasjonal domstol for krigsforbrytelser og en sannhets- og forsoningskommisjon, og å utarbeide en ny grunnlov.

Dersom partene gjennomfører dette, vil Sør-Sudan få en ny sjanse. Utfordringen er imidlertid at de lederne som forårsaket landets problemer, er de som nå skal sette avtalen ut i livet. Salva Kiir har fått 30 måneder til som president inntil det skal holdes valg. Hverken han eller Machar har sagt noe om hvorvidt de vil stille til valg neste gang.

 

Prisen for konflikten mellom Machar og Kiir er at titusener av mennesker har mistet livet, over en halv million er blitt flyktninger, om lag fire millioner mangler mat, og en sultkatastrofe er nært forestående i deler av landet. Tusener av andre har vært utsatt for uhyrlige og groteske overgrep på etnisk grunnlag.

Det eneste Machar og Kiir har oppnådd, er at det landet de to nå skal lede på nytt, er blitt et konkursbo og står i fare for å gå i oppløsning. Utfordringene som var der ved uavhengigheten i 2011, er blitt mangedoblet. Landet er satt tiår tilbake. Samtidig har de to lederne mistet all troverdighet internasjonalt. Det er liten entusiasme i giversamfunnet for å bistå, med mindre regjeringen viser reformvilje og -evne.

 

Mange legger skylden på fredsavtalen mellom Sudans regjering og Sør-Sudans frigjøringsbevegelse SPLA i 2005, som åpnet for en folkeavstemning om Sør-Sudans uavhengighet. Men de glemmer to viktige ting: Avtalen la til rette for et mer rettferdig og enhetlig Sudan, med folkeavstemningen som en vei ut dersom regjeringen i Khartoum ikke leverte.

Alternativet til uavhengigheten i 2011 ville ikke vært fred, men at Afrikas lengste borgerkrig ble gjenopptatt. Sør-Sudans ledere misbrukte imidlertid all tillit de fikk av både eget folk og det internasjonale samfunn.

 

Og da er spørsmålet: Vil de samme, resirkulerte lederne ha den politiske viljen og kapasiteten til å gjennomføre fredsavtalen fra i fjor? Vil en slik regjering makte å samle nasjonen? Og vil freden holde?

Den første og viktigste testen blir sikkerhetsutfordringene. Soldater på begge sider må demobiliseres og integreres i en reformert regjeringshær. Å etablere en felles, integrert polititjeneste blir også en stor oppgave. Samtidig blir det avgjørende å håndtere økonomien og å bekjempe korrupsjon. Uten penger i statskassen vil ikke soldatene få lønn. Soldater uten lønn betyr konflikt. Det er den andre oppgaven.

I tillegg blir forsoning avgjørende. Nå er det konflikter langs etniske skillelinjer som truer freden i Sør-Sudan mest. Et grunnleggende mål for all nasjonsbygging er å unngå en etnifisert og splittende politikk. Men Salva Kiir har gjort det motsatte, ikke minst ved å opprette 28 nye delstater, noe som har bidratt til å fyre opp under gamle konflikter over hele landet.

En slik splitt- og hersk-strategi bidrar til å undergrave nasjonalstaten og freden, og den er nå en større og mer umiddelbar trussel enn ny krig.

Det er nå en hovedoppgave for Sør-Sudans ledere å gjenforene et land som er i ferd med å gå i oppløsning og forsone et splittet folk. Bare en kraftinnsats kan redde verdens yngste land fra å falle fra hverandre.

Fredsavtalen var et resultat av et betydelig internasjonalt press. Erfaringen viser at slike avtaler står i størst fare for å kollapse. De som sto bak avtalen, Norge inkludert, kan ikke nå løpe vekk fra sine forpliktelser. Sørsudaneserne er blitt grovt sviktet av sine ledere. De fortjener ikke å bli dobbelt straffet ved at vi gjør det samme. Vi kan altså fortsatt ikke overlate Sør-Sudan til seg selv.

 

Hilde Frafjord Johnson var FNs spesial­representant til Sør-Sudan 2011–14. Er nå generalsekretær i KrF. 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *