31.3.2017
HVA SKJER I SUDAN? AV Marit Hernæs, leder av Sudansupport.no
Artikkelen er publisert i nr 2/2017 av tidsskriftet Folk og forsvar med tema Afrika. (pdf)
Sudan var Afrikas største land til den sørlige delen brøt ut
og dannet en ny stat, Sør Sudan. Landet har ca. 40 millioner
innbyggere, og mellom 6-8 millioner av dem er flyktninger
eller internt fordrevne. Befolkningen er i hovedsak muslimer,
og Sharia-lovene gjelder. Krig, overgrep og sult rammer store
deler av landets befolkning.
Borgerkrigen i Sudan varte i nærmere
50 år, fra britene trakk seg ut i 1956,
avbrutt av noen fredelige perioder. Den
handlet i første rekke om selvstyre og
rettigheter for befolkningen i sørlige
Sudan, i et land der den nordlige delen i
hovedsak er arabere og muslimer, mens
befolkningen
i sør er afrikanere og kristne.
Det er likevel ikke riktig å si at det var
dette som førte til krigen. Det handlet i
enda større grad om retten til å delta i
styring av landet, rett til utvikling og
utbygging av områdene i sør, og retten til
de store ressursene i sør. Den siste fasen
av denne krigen er den som har fått
størst internasjonalt engasjement, og
som førte til framforhandling av CPA
(Comprehensive Peace Agreement) våren
2005.
Da avtalen ble undertegnet var det ikke
klart hvilken retning utviklingen ville
gå: Ville visjonen til Sør-Sudans leder
Dr. John Garang om et sekulært og
demokratisk “New Sudan” bli resultatet,
til beste for alle deler av Sudan – eller
ville separatistene i sør vinne fram
slik at Sør-Sudan ble et eget land? Vi vet
resultatet:
Den 9. juli 2011 ble verdens
yngste stat, Sør-Sudan, et faktum. Sudan
hadde mistet 1/3 av sitt område og var
ikke lenger Afrikas største land.
OLJE
Sudan var naturlig nok svært interessert
i å beholde oljeinntektene som hadde
fått større og større betydning for øko-
nomien. Det var bare en hake: oljeutvinning
skjer i hovedsak i Sør-Sudan. Utskip-
ing av oljen derimot, skjer fra Port Sudan
– havnebyen i Sudan. Den eneste måten
å frakte oljen dit, er gjennom en rørledning
– som da ligger på Sudans side.
Gjensidig avhengighet førte til at begge
parter var interessert i at fredsavtalen
inneholdt en avtale om fordeling av ut-
byttet av oljeutvinningen. Denne avtalen
har i ettertid vist seg å være en katastrofe
for Sør-Sudan, som med fallende
olje-
priser kom i en situasjon der de faktisk
tapte på hvert fat olje de produserte!
Dette, og andre årsaker, førte til at
oljeproduksjonen
har falt til et meget lavt
nivå – med de økonomiske konsekvenser
det har fått for begge land. Begge land
har i dag store økonomiske problemer,
og skyhøy inflasjon, som igjen fører til
høyere priser på nødvendige varer for
befolkningen, og lønningene strekker
ikke til en måneds forbruk. Fattigdommen
er skrikende, og økende.
POLITIKK
Den politiske makteliten er i hovedsak
den samme nå som siden den kom til
makten ved et kupp i 1989. Presidenten i
Sudan, Omar Al Bashir, har vært etterlyst
av Den internasjonale domstolen, ICC,
siden 2009, uten at dette har vært til
særlig hinder for verken maktutøvelse
eller reisevirksomhet. Tvert imot er det
hevdet at dette har ført til mer støtte til
ham fra flere hold. I 2015 ble President
Bashir og hans parti NCP gjenvalgt, i et
valg som verken var fritt eller rettferdig
ifølge en felleserklæring fra USA,
Storbritannia
og Norge (Troikaen). Resultatet kan heller
ikke sies å være overraskende for valg i
et land der makten er i få hender, og som
kjennetegnes av et udemokratisk
styre-
sett. I tiden etter splittelsen med Sør-
Sudan har demokratiet fått enda trang-
ere kår, og kontrollen med all virksomhet
er tett. Demonstrasjoner blir slått ned
på med hard hånd, politiske arrestasjoner,
sensur og forfølgelse hører til dagsordenen.
Humanitære organisasjoner og
FN-organisasjoner er lite velkomne og få
er godtatt for å arbeide med internt for-
drevne og flyktninger – særlig der det
trengs mest: i Darfur og der ingen slipper
inn, i Nuba-
fjellene.
I 2016 ble det gjennomført en “Nasjonal
dialog”, der alle opposisjonspartier var
invitert til å delta. Det lyktes ikke å samle
alle parter, særlig fordi kravet om stans i
bombingen ikke ble imøtegått, men også
fordi premissene i utgangspunktet ikke
ble sett på som et uttrykk for reell vilje til
endring. Likevel ble den av regimet er-
klært som vellykket.
Omar al-Bashir i Juba i 2011.
Foto: Wikimedia Commons