Sør-Sudan: seks år med konflikt

Folk og forsvar 3.4.2017 av Marit Hærnes

Sør Sudan er verdens yngste land. Fra den 9. juli 2011 var landet ikke lenger en del av Sudan, og Sudan ikke lenger Afrikas største land. Etter en krig som varte mer eller mindre sammenhengende fra 1956, da Sudan ikke lenger var engelsk koloni, var delingen av landet et faktum.


Det var ikke opplagt at det skulle gå slik. Lederen for Sudan Peoples Liberation Movement, SPLM, Dr.John Garang de Mabior hadde en annen visjon: han kjempet for et samlet, demokratisk og sekulært Sudan, men med stor grad av selvstyre for de ulike delene. Visjonen om «New Sudan» ble mottatt med entusiasme av mange både i sør og nord, det var også andre deler av Sudan som var marginalisert og uten demokratiske rettigheter. Likevel gikk det hele tiden et skille gjennom SPLM, og dermed også gjennom befolkningen i sør, mellom de som hadde som mål å løsrive den sørlige delen av landet som egen stat, og de som støttet tanken om et «New Sudan». I nord var det «hardlinere» som satt med politisk makt, og som verken ønsket separasjon eller systemskifte. Etter at «The Comprehensive Peace Agreement» (CPA) ble undertegnet av partene i 2005, ble slagordet «Make unity attractive» lansert i begynnelsen av interimsperioden som skulle vare i seks år, og målet var at folk i sør som drømte om et eget land skulle overbevises om at de var bedre tjent med et samlet Sudan. Et stykke ut i interimsperioden ble det tydeligere og tydeligere at lite, eller ingenting, ble gjort for at dette ville lykkes.

Lederen i sør, Dr. John Garang omkom i en flyulykke den 30. juli 2005, bare tre måneder etter at han ble innsatt som visepresident i Sudan. Dette fikk dramatisk virkning på utviklingen i sør, selv om det ikke er noen gitt å spå hva som ville ha skjedd om han kunne ha ført prosessen videre. Hans etterfølger, og nåværende president i Sør Sudan, Salva Kiir de Mayardit, var separatist, det samme var mange av hans nærmeste medarbeidere. Forholdet mellom ham og visepresidenten, Riek Machar, var heller ikke særlig godt. Salva Kiir tilhører den største folkegruppen i Sør Sudan, dinkaene, mens Riek Machar er nuer, den nest største. Tradisjonelt har disse to gruppene hatt sine feider, men mer alvorlig var det at de førte direkte krig mot hverandre etter en splittelse i SPLM i 1991 som varte i mer enn ti år, og som førte til massive tap særlig for dinkaene. På tross av forsoning og samarbeid om fredsavtalen og styring av prosessen mot en egen stat var det aldri noe tillitsforhold mellom dinkaer og nuere, og det som hadde skjedd var ikke glemt.

Et nytt land

Det kom ikke som noen stor overraskelse i 2011 at folkeavstemmingen i Sør-Sudan viste at 95% av befolkningen stemte for uavhengighet, og et nytt land var et faktum. Det var også et faktum at flere av de vanskeligste punktene i CPA fortsatt sto uløst, og at ikke alle punkter i avtalen var gjennomført. Spesielt gjaldt dette spørsmål om grensene mot Sudan og fordeling av oljeressursene. Dette var imidlertid spørsmål som berørte forholdet Sudan og Sør Sudan, men det skulle vise seg at det ble spørsmål om maktfordeling i den nye staten som kom til å utløse den største krisen.

Det er lett å være etterpåklok og hevde at årsaken til den uheldige utviklingen i ettertid skyldes at alle punktene i avtalen ikke var gjennomført, og det er i stor grad riktig når det gjelder punktet om rådgivende folkeavstemninger i Abyei, Kordofan og Blue Nile – krigen  som har pågått i Nuba-fjellene i seks år er for eks. et direkte resultat av dette. Det ble gjort forøk på å få forlenget tidsrammen for fredsavtale utover de seks årene den gjaldt for å få gjennomført alle punktene, men dette var det ingen politisk vilje til fra sørsudanerne sin side. Hilde Frafjord Johnson omtaler dette i sin bok: » Den vanskelige freden», og konkluderer med at det var politisk umulig.

Intern strid

Før CPA ble undertegnet var SPLM/A en geriljabevegelse der den politiske og den militære delen var én enhet. Nå skulle de deles i en politisk og en militær del. I realiteten var SPLA etter 2006 en løs samling militsgrupper som tildels hadde kjempet mot hverandre under den lange borgerkrigen, og hvor lojaliteten aldri var samlet bak et «Sør-Sudan», men til ulike «warlords». Nå skulle de samles i en hær – «One big tent». Men det skulle vise seg at dette fikk betydning for en rask splittelse og mobilisering da det brøt ut i konflikt i 2013.

De interne motsetningene innen SPLM hadde lange røtter, og dukket opp hver gang lederspørsmålet ble aktualisert, på landsmøtet i 1994 og i 2008 – nå sto et nytt for døren i april 2013. Det var ideologiske og strategiske motsetninger, men nå var det først og fremst lederspørsmålet som ble avgjørende. Nokså fort ble det klart at flere ville utfordre sittende president Salva Kiir, bl.a. generalsekretæren i SPLM, Pagan Amum, og enken etter John Garang, Rebecca Garang. Den eneste av kandidatene som hadde militærmakt i ryggen var nestlederen, nueren Riek Machar. Det kom aldri så langt som til landsmøte – den 13. april 2013 tok maktkampen mellom Salva Kiir og Riek Machar en dramatisk vending, idet presidenten fratok sin nestleder alle fullmakter – fullmakter han var gitt etter grunnloven. I tur og orden ble sentrale personer avsatt, angivelse som følge av korrupsjon. Det hele kuliminerte med at presidenten avsatte hele regjeringen, inklusive visepresidenten.

Men det skulle bli verre. I begynnelsen av desember samme år begynte det å gå rykter om at nuerne i presidentgarden skulle avvæpnes, at flere sentrale personer i SPLM, samt Riek Machar, skulle arresteres, og at presidenten hadde bygget opp en spesialstyrke for seg selv. Fredag den 13. desember ble det omsider innkalt til et landsstyremøte, der bl.a. Rebecca Garang og Riek Machar var til stede, mens andre valgt å utebli. Møtet kom ikke til å roe ned situasjonen, to dager etter brøt det ut full konfrontasjon og Juba opplevde et mareritt – tallene på hvor mange nuere som ble drept er oppgitt til mellom 15 og 20000. Presidenten gikk ut og påsto at det var et forsøk på statskupp som var slått ned, noe som aldri ble godtatt som årsak av noen av de internasjonale aktørene. I etterkant er det kommet fram at begge parter hadde forberedt seg på væpnet konflikt, og i realiteten var dette starten på borgerkrig.

Fredsavtale

I august 2014 lyktes det å få framforhandlet en fredsavtale med klare trinnvise punkter som skulle gjennomføres. Mange stilte likevel spørsmålstegn ved om avtalen var godt nok forankret hos partene – om det lå reell vilje til grunn for å gjennomføre den, eller om den var framkommet under press. Det skulle snart vise seg at dette var et betimelig spørsmål. Det vanskeligste punktet var et krav om at visepresidenten Riek Machar skulle komme tilbake til Juba og gjeninnta sin plass. Av sikkerhetsmessige grunner nølte han lenge, før en avtale om antall sikkerhetsstyrker og sikkerhetstiltak kom på plass. Det skulle vise seg at han hadde god grunn til å tvile på at dette ville gå bra. Den 26. april 2016 ankom Machar Juba. Allerede den 9. juli – på femårsdagen for uavhengigheten – brøt det ut nye kamper etter et møte hjemme hos presidenten, og Riek Machar unnslapp så vidt en sikker død. På tross av at store styrker ble satt inn for å innhente og bekjempe ham i ukene som fulgte, kom han omsider skadet ut og i sikkerhet. Han har i ettertid fått medisinsk behandling, og har stort sett oppholdt seg i Sør Afrika.

Fredsavtale?

I etterkant av disse hendelsene har situasjonen utviklet seg i stadig mer negativ retning. Den 11.juli 2016 utnevnte presidenten nueren Taban Deng Gai som første visepresident og erstatter for Riek Machar, noe som er meget omstridt. Kan man gjennomføre en fredsavtale der mange av de mest sentrale personene ikke lenger er aktører? Det har vært gjort mange forsøk, spesielt fra kirkelig hold, på å stanse en sterk utvikling av etnisk vold og konflikt, men dette har eskalert og spredd seg til stadig nye områder. Overgrep og drap på sivile i landsbyer som tidligere har vært trygge og utenfor konfliktsonen har fått et stort omgang, med sult, flukt og traume som en uunngåelig konsekvens. Antallet internt fordrevne og flyktninger har nådd historiske dimensjoner, i tillegg til lidelse og kamp mot sult og sykdom.

Det internasjonale samfunnet har kontinuerlig presset på for at punktene i fredsavtalen skal gjennomføres, styrking av militær tilstedeværelse og diplomati – uten de store resultatene. Støtte til utvikling har blitt omgjort til humanitær bistand, som jo ikke fører til annet enn å holde folk i live. Den økonomiske situasjonen er kritisk, sikkerheten elendig – faren for rent anarki er stor. Når man klamrer seg til fredsavtalen så er det først og fremst i mangel av noe annet og bedre – ikke fordi den har vist stor tyngde så langt.

Det hører også til historien at massiv korrupsjon i større og større grad har blitt avdekket, og at enorme oljeinntekter som kunna ha gått til utbygging av veier, skoler, sykehus, lønn for utført arbeid, etc, isteden har havnet på private bankkontoer og til våpenhandel. Tilliten til lederne er svekket, skuffelsen hos befolkningen er stor.

En annen viktig forklaring på at politisk motsetning fører til militær kamp er at det ikke finnes noen kultur for å løse konflikter politisk, og lederne har alle lang militær erfaring – da er det lett å tenke militær løsning. Når det nå er startet en prosess med «Nasjonal dialog», så er det vanskelig å se at dette er et seriøst forsøk på å skape fred siden ikke alle parter er inkludert.

Selv om situasjonen kan synes håpløs, så er det kanskje mest en reaksjon på skuffelse over en tapt overdreven optimisme i tidligere faser i prosessen. Av andre erfaringer med fredsprosesser vet man at det tar tid, men det er også et faktum at ingen prosesser er statiske – før eller senere kommer gjennombruddet. I mellomtiden er det svært viktig ikke å glemme at det er sivilbefolkningen som bærer byrdene, og at innsatsen for og med dem gir håp og muligheter for fred og positiv utvikling i en ikke altfor fjern framtid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *