HVA SKJER I SUDAN?

31.3.2017

HVA SKJER I SUDAN? AV Marit Hernæs, leder av Sudansupport.no

Artikkelen er publisert i nr 2/2017 av tidsskriftet Folk og forsvar med tema Afrika. (pdf)

Sudan var Afrikas største land til den sørlige delen brøt ut

og dannet en ny stat, Sør Sudan. Landet har ca. 40 millioner

innbyggere, og mellom 6-8 millioner av dem er flyktninger

eller internt fordrevne. Befolkningen er i hovedsak muslimer,

og Sharia-lovene gjelder. Krig, overgrep og sult rammer store

deler av landets befolkning.

Borgerkrigen i Sudan varte i nærmere

50 år, fra britene trakk seg ut i 1956,

avbrutt av noen fredelige perioder. Den

handlet i første rekke om selvstyre og

rettigheter for befolkningen i sørlige

Sudan, i et land der den nordlige delen i

hovedsak er arabere og muslimer, mens

befolkningen

i sør er afrikanere og kristne.

Det er likevel ikke riktig å si at det var

dette som førte til krigen. Det handlet i

enda større grad om retten til å delta i

styring av landet, rett til utvikling og

utbygging av områdene i sør, og retten til

de store ressursene i sør. Den siste fasen

av denne krigen er den som har fått

størst internasjonalt engasjement, og

som førte til framforhandling av CPA

(Comprehensive Peace Agreement) våren

2005.

Da avtalen ble undertegnet var det ikke

klart hvilken retning utviklingen ville

gå: Ville visjonen til Sør-Sudans leder

Dr. John Garang om et sekulært og

demokratisk “New Sudan” bli resultatet,

til beste for alle deler av Sudan – eller

ville separatistene i sør vinne fram

slik at Sør-Sudan ble et eget land? Vi vet

resultatet:

Den 9. juli 2011 ble verdens

yngste stat, Sør-Sudan, et faktum. Sudan

hadde mistet 1/3 av sitt område og var

ikke lenger Afrikas største land.

OLJE

Sudan var naturlig nok svært interessert

i å beholde oljeinntektene som hadde

fått større og større betydning for øko-

nomien. Det var bare en hake: oljeutvinning

skjer i hovedsak i Sør-Sudan. Utskip-

ing av oljen derimot, skjer fra Port Sudan

– havnebyen i Sudan. Den eneste måten

å frakte oljen dit, er gjennom en rørledning

– som da ligger på Sudans side.

Gjensidig avhengighet førte til at begge

parter var interessert i at fredsavtalen

inneholdt en avtale om fordeling av ut-

byttet av oljeutvinningen. Denne avtalen

har i ettertid vist seg å være en katastrofe

for Sør-Sudan, som med fallende

olje-

priser kom i en situasjon der de faktisk

tapte på hvert fat olje de produserte!

Dette, og andre årsaker, førte til at

oljeproduksjonen

har falt til et meget lavt

nivå – med de økonomiske konsekvenser

det har fått for begge land. Begge land

har i dag store økonomiske problemer,

og skyhøy inflasjon, som igjen fører til

høyere priser på nødvendige varer for

befolkningen, og lønningene strekker

ikke til en måneds forbruk. Fattigdommen

er skrikende, og økende.

POLITIKK

Den politiske makteliten er i hovedsak

den samme nå som siden den kom til

makten ved et kupp i 1989. Presidenten i

Sudan, Omar Al Bashir, har vært etterlyst

av Den internasjonale domstolen, ICC,

siden 2009, uten at dette har vært til

særlig hinder for verken maktutøvelse

eller reisevirksomhet. Tvert imot er det

hevdet at dette har ført til mer støtte til

ham fra flere hold. I 2015 ble President

Bashir og hans parti NCP gjenvalgt, i et

valg som verken var fritt eller rettferdig

ifølge en felleserklæring fra USA,

Storbritannia

og Norge (Troikaen). Resultatet kan heller

ikke sies å være overraskende for valg i

et land der makten er i få hender, og som

kjennetegnes av et udemokratisk

styre-

sett. I tiden etter splittelsen med Sør-

Sudan har demokratiet fått enda trang-

ere kår, og kontrollen med all virksomhet

er tett. Demonstrasjoner blir slått ned

på med hard hånd, politiske arrestasjoner,

sensur og forfølgelse hører til dagsordenen.

Humanitære organisasjoner og

FN-organisasjoner er lite velkomne og få

er godtatt for å arbeide med internt for-

drevne og flyktninger – særlig der det

trengs mest: i Darfur og der ingen slipper

inn, i Nuba-

fjellene.

I 2016 ble det gjennomført en “Nasjonal

dialog”, der alle opposisjonspartier var

invitert til å delta. Det lyktes ikke å samle

alle parter, særlig fordi kravet om stans i

bombingen ikke ble imøtegått, men også

fordi premissene i utgangspunktet ikke

ble sett på som et uttrykk for reell vilje til

endring. Likevel ble den av regimet er-

klært som vellykket.

Omar al-Bashir i Juba i 2011.

Foto: Wikimedia Commons

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *