Hentet fra Panorama nyheter 19.5.2023 av Liv Tønnessen Seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt (CMI)
De to gruppene som nå er i krig i Sudan, kontrollerer 80 prosent av landets økonomi. Det kan de takke landets tidligere president Omar al-Bashir for.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
15. april smalt det i Khartoum. Den sudanske hæren (SAF) og den paramilitære gruppen Rapid Supports Forces (RSF) kjemper om makten over statsapparatet og landets ressurser. Befolkningen i Khartoum er fanget i en kryssild som aldri ser ut til å opphøre. Også andre steder i landet pågår det brutale kamphandlinger som rammer de sivile hardt. Til tross for flere avtaler om våpenhvile fortsetter krigen med uforminsket styrke.
Hverken general Abdel Fattah al-Burhan, som leder SAF, eller Mohamed «Hemetti» Hamdan Dagalo, som leder RSF, ser ut til å være innstilte på forhandlinger. Når de er så lite villige til å gi opp kampen, handler det ikke minst om penger.
Gjennom sine 30 år ved makten delte Omar al Bashir rundhåndet ut økonomiske privilegier til dem som støttet og beskyttet ham. Til tross for presidenttittel og nærmest uinnskrenket makt følte al-Bashir, som kom til makten gjennom et militærkupp i 1989, seg aldri trygg på at ingen ville forsøke å kvitte seg med ham på samme måte. Lojalitet ble altså belønnet med penger. Slik sikret både islamister og militære ledere seg et sugerør inn i statskassen. Hvis de hadde tilstrekkelig sterke økonomiske interesser knyttet opp mot regimet, skulle det mye til før de ville kaste regimet, var al-Bashirs tanke.
Men det viste seg at den største trusselen mot al-Bashir skulle komme annetstedsfra.
Folkelig opprør og militærkupp
I desember 2018 startet et folkeopprør som til slutt lyktes med å fjerne al-Bashir fra makten. Og det var nettopp økonomien som lå bak dette opprøret. Da Sør-Sudan ble uavhengig i 2011, mistet Sudan 75 prosent av oljeinntektene sine. Økonomien ble strammere for folk flest, inkludert middelklassen. Da prisene på brød og bensin nådde svimlende høyder, fikk en presset befolkning nok og tok til gatene for å protestere.
Krisen ble raskt koblet til korrupsjon og politisk vanstyre. Millioner av mennesker rundt om i landet krevde at al-Bashir skulle gå av.
I april 2019 kuppet militæret Bashir og kastet ham ut av presidentpalasset. Isteden tok de selv makten i Sudan. I første omgang ble en islamistisk lojal general utnevnt som leder av et midlertidig militærstyre. Det ble starten på nye protester og en «sit-in» utenfor det militære hovedkvarteret i Khartoum. Han ble raskt erstattet med Abdel Fattah al-Burhan, som siden har spilt en sentral rolle.
I det som skulle være en overgangsperiode fra militært til sivilt styre, ble Abdallah Hamdok utnevnt til statsminister for en sivil regjering. Hamdok viste seg å nærmest bli en parentes i sudansk politikk. I sin korte periode som statsminister var det nettopp de økonomiske utfordringene han forsøkte å ta tak i. Hæren og landets sikkerhetstjeneste kontrollerte selskaper innen viktige områder som gull, olje, kjøtt og hvete. Og Hamdok rettet søkelyset mot dette.
Før han ble satt i husarrest, uttalte han at bare 18 prosent av landets ressurser gikk inn i nasjonalbudsjettet som overgangsregjeringen han ledet, hadde å rutte med. Han ønsket å tilbakeføre eierskapet av slike selskaper til staten og ressursene til finansdepartementet.
Nepotisme på sitt verste
Omar al-Bashir innførte en politikk basert på nepotisme. Islamistene kalte dette for «tamkeen» – arabisk for konsolidering av makt. Bashirs nepotisme innebar en islamisering av alle grener i staten, inkludert byråkratiet, militæret og økonomien. Et resultat av denne politikken var masseoppsigelser. Lojale islamister stod klare til å overta jobbene. I tillegg ble presidentens familiemedlemmer og folk fra hans etniske gruppe utnevnt til viktige maktposisjoner, inkludert stillinger i militæret.
Et merittbasert embetsverk ble dermed erstattet av Bashir-lojalister.
Den økonomiske «tamkeen»-politikken innebar også en prosess der lojalister fikk kontroll over statseide selskaper. Disse fikk fritak for skatt og offentlige anbudsprosesser og innsyn fra finansdepartementet. Som en konsekvens av tre tiår med nepotisme regnes derfor Sudan som et av verdens mest korrupte land.
Denne politikken ga både SAF og sikkerhetsstyrken NISS en helt sentral rolle i næringslivet. SAF styrket senere sin økonomiske posisjon betraktelig etter opprøret der islamistene og Bashir ble kastet ut.
SAF kontrollerer det som best kan beskrives som et økonomisk imperium gjennom selskapet «det militære industrielle komplekset» (MIC) og det som fremstår som veldedige organisasjoner for martyrer som gir sosial støtte og trygd til soldater. Disse kontrollerer igjen et enormt nettverk av bedrifter, inkludert mange som tilsynelatende er privateide. Disse intrikate nettverkene går på tvers av nesten alle sektorer av økonomien, inkludert forsvar, landbruk, bank, transport, byggbransjen og sikkerhet.
Et eksempel på SAF tilknyttet virksomhet er Omdurman nasjonale bank, en av Sudans største finansinstitusjoner som ble verdsatt til over 13 millioner dollar i 2019. Til og med selskapet som produserer/trykker sudanske pund er under deres kontroll. SIN, et firma tidligere kontrollert av NISS, nå av Burhan, kontrollerer 60 prosent av hvetemarkedet i landet. Det er vanskelig å få informasjon om hvor stort dette økonomiske imperiet egentlig er, men MIC kontrollerer over 200 selskaper med en fortjeneste anslått til å være to milliarder dollar årlig.
Kontroll over gullgruvene
RSF og Hemetti er ferskere i det økonomiske gamet. Kontroll over dette økonomiske nettverket ligger i stor grad hos storfamilien til Hemetti. Hans forretningsimperium startet i Darfur-regionen, hvor RSF, den gangen kjent som Janjaweed, tok kontroll over gullgruvene. En av disse gruvene, Jebel Amir, er en av Sudans største gullgruver. Al-Juneid, et selskap grunnlagt av Hemetti solgte rundt ett tonn gull til Dubai, verdt omtrent 30 millioner dollar, i løpet av en fireukers periode i 2018 – et tall som antyder en årlig omsetning på 390 millioner dollar.
Over tid har RSF brukt ressurser fra gullgruvene til å investere i mange sektorer. I tillegg tjente de store penger på smugling da de fikk ansvaret for å kontrollere grensene i vest. Hemettis soldater er også blitt brukt som leiesoldater i Libya og Jemen, noe som har vært med på å gjøre Hemetti til en av Sudans rikeste menn. Akkurat hvor rik han er, kom til uttrykk i 2019 da han skrøt av å ha satt inn én milliard dollar i Sudans sentralbank for å betale lønningene til lærere og politi.
Både Burhan og Hemettis økonomiske nettverk strekker seg utover Sudans landegrenser. Mens RSF har sterke bånd til De forente arabiske emirater, har SAF tilknytning til Egypt. Wagner gruppen er også til stede i Sudan og har store interesser knyttet opp mot gullet.
Det er uten tvil enorme pengesummer i omløp i Sudan. Men mens militæret hvert år får enorme inntekter gjennom sine økonomiske imperium, er dette penger landets finansminister aldri ser noe til. I tillegg får militæret store bevilgninger over statsbudsjettet.
Budsjettet for 2021 økte bevilgningene til militæret og kuttet i pengebruken på utdannelse og helse. Mens den økonomiske krisen i Sudan stod på som verst etter militærkuppet i oktober 2021, brukte Burhan midler på å bygge en høy mur rundt det militære hovedkvarteret i Khartoum. Folk som jobbet i staten, fikk ikke noe lønnstillegg til tross for at lønningen deres ikke en gang strakk til å dekke transport til og fra jobb.
Sudans økonomi har vært i fritt fall siden militærkuppet i 2021. Likevel sitter Burhan og Hemetti på absurde rikdommer. Denne rikdommen finansierer blant annet de våpnene som nå dreper sivilbefolkningen. For å stoppe krigen i Sudan må generalenes økonomiske imperier kveles.