Bokomtale: Jappes bok fortjener lesere

Hentet fra Bistandsaktuelt Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 09.01.2019 

Jan A. Erichsen, mest kjent under oppnavnet Jappe, var i årene 1978-92 en markant generalsekretær i Kirkens Nødhjelp (KN). I denne boken formidler han inntrykk, opplevelser, medgang og motgang fra KNs omfattende arbeid i Afrika, bl.a Sudan og Sør-Sudan, Asia og Latin-Amerika. Og i tillegg er han innom solidaritetsarbeid i Polen.

Bildetekst, høyre bilde: Kirkens Nødhjelps omfattende virksomhet i Sør-Sudan ble etter mange år offer for hat, motsetninger og krigshandlinger. Mye av den infrastruktur som var bygget opp er lagt i ruiner (bildet), men Jappe Erichsen vil ikke være med på at innsatsen har vært bortkastet. Foto: Ken Opprann.

 

Det er en bok som favner KNs virksomhet og mer til; lite kjent for de fleste er det at organisasjonen og forfatteren til det siste har spilt en aktiv rolle i flere konflikter, da særlig i Sudan, på Afrikas Horn og i Latin-Amerika.

Boken bretter ut hans opplevelse av uforsonlige motsetninger, av fattigdom, nød og fornedrelse, av eliters iver etter å sko seg og sine på bekostning av de som for lengst er plassert nederst ved bordet.

Men samtidig formidler forfatteren håp basert på de verdier som KN og deler av geistligheten mobiliserer, han setter fokus på den kamp og de moralske standarder som enkeltmennesker forfekter under særdeles vanskelige rammebetingelser. Ofte hadde det vært enkelt for KN å si nei til anmodning om bistand, men det humanitære imperativ trumfet igjen og igjen den enkle utvei. Ikke minst kommer dette til uttrykk i kapitlene om Latin-Amerika, forfatteren minnes gode venner og tusenvis navnløse som ga store offer i kampen mot undertrykkelse – fysisk som psykisk.

 

Norsk flaggskip i Sør-Sudan

En av hovedpilarene i boken gjelder den omfattende og mangeårige innsatsen i Sudan og da særlig Sør-Sudan, hvor KN – med betydelig økonomisk bistand fra Norad og UD – kom nødstilte mennesker i møte gjennom stikkordene distriktsutvikling, landbruk, helsearbeid, vannboring og undervisning mv.

Jappe Erichsen, som kom fra stillingen som sjømannsprest, var ikke tynget av erfaring fra arbeid i krevende utviklingsland. Men mangelfull erfaring og begrenset bistandskompetanse ble kompensert av hans smittende pågangsmot, evne til dialog, ærbødighet og raushet i møte med mennesker som hadde krav på oppmerksomhet.

I bokens tittel garderer forfatteren seg, det er snakk om smakebiter fra en bred KN-innsats; ingen skal forvente at dette er utførlige drøftinger av utviklingsarbeid KN og forfatteren har stått oppe i. Mens KNs brede innsats i Sør-Sudan er utførlig beskrevet blir andre land-omtaler mer kortfattet, eksempelvis innsatsen i Afghanistan, Polen og Nepal. Likevel presser spørsmålet seg fram; ville ikke en slik bok, på knappe to hundre sider, ha vunnet på et snevrere fokus, et noe mindre lerret?

 

Ubesvarte spørsmål

Forfatteren er med rette stolt over mye av det KN står for og resultater som er oppnådd, men han tilføyer; «Samtidig bommet vi. Vi tok noen feilaktige valg». Forfatteren erkjenner at KNs tilnærming i Sør-Sudan har rommet mangler og svakheter, men han avviser sider ved den kritikken som er fremlagt mot organisasjonens arbeidsprofil. Dette er hans rett, men det er skuffende at han ikke benytter anledningen til å være mer konkret og utførlig om hva som var mislykket – og hvorfor.

En relativt knapp bok som bare delvis handler om Sør-Sudan kan selvsagt ikke ha evalueringens karakter. Men boken ville ikke ha tapt seg om KNs leder gjennom så mange år drøftet og besvarte noen av de spørsmål som med tyngde har vært reist. Hvorfor opererte KNs hovedkvarter i Sør-Sudan så innkapslet og segregert fra storsamfunnet? Hvorfor tok det år før lokalt ansatte for alvor ble integrert i programledelsen? Hvorfor fikk kvinner bare en marginal innflytelse på KNs policy i landet? Hvorfor bygget man ikke raskere en mer robust organisasjon som bedre kunne håndtere programmets sterke økonomiske vekst og dets økende kompleksitet?

KNs omfattende virksomhet i Sør-Sudan ble etter mange år offer for hat, motsetninger og krigshandlinger. Mye av den infrastruktur som var bygget opp er lagt i ruiner, men Jappe Erichsen vil ikke være med på at innsatsen har vært bortkastet. Mange er gitt opplæring, det er skapt arbeidsplasser, deler av virksomheten er fortsatt pågående og kimen er lagt for bedre tider for en hardt prøvd befolkning.

 

Behov for flere kilder

Forfatteren er raus overfor de mange som hjemme og ikke minst ute i felt nedla et stort og uegennyttig arbeid. Enkelte steder burde han nok benyttet seg av flere kilder. Det blir for eksempel i beste fall overfladisk når han hevder at årsaken til at Norad inngikk flerårige rammeavtaler med enkelte «private organisasjoner» var at økende søknadsmasse gjorde at Norad brukte «lenger tid enn ønskelig å behandle søknader.» Jo, dette var noe av årsaken, men nyvinningen tidlig på 1980-tallet rommet langt flere aspekter, herunder ulike typer krav og forventninger til KN og andre organisasjoner.

 

Imponerende innsats på Afrikas Horn

Jappe Erichsen bruker mye plass på å omtale og drøfte KNs engasjement for fred mellom Etiopia og den ferske staten Eritrea. Her som mange andre steder i boken får fremstillingen karakter av dagboksnotater, uten at dette forringer innholdet. Tvert imot er det trolig nytt og interessant for mange å bli kjent med KNs og forfatterens omfattende innsats for dialog og brobygging på Afrikas Horn.

Det sto om intet mindre enn å hindre at den eufori som omga Eritreas løsrivelse fra etiopisk styre i 1993 skulle bli avløst av en krig som de fleste oppfattet som meningsløs. Forfatteren er åpen om den enorme skuffelsen som han og mange involverte følte da dialog- og forsoningsarbeidet, som delvis fant sted på norsk grunn, mislyktes. Resultatet var som kjent en akselererende krig som påførte sivile og militære store tap på begge sider av fronten.

Jappe Erichsen er ærlig nok til å erkjenne at den meklerrollen som han ble engasjert i gikk ut over hans kompetanse. Men han valgte å stå på, også etter endt virksomhet i KN. Hans grunntanke var, og er, at kirkesamfunn ofte har bedre forutsetninger enn mange andre til å medvirke til at fred erstatter ufred. Men også solid gudstro kan komme til kort; det hele raknet i en ring av mistillit mellom lederne for Eritrea og Etiopia og førstnevnte utviklet en avansert form for diktatur, ja et terrorvelde, mens Etiopia gradvis befestet sin posisjon som stormakt på Hornet.

KN har generelt mer enn mange andre organisasjoner lagt vekt på ikke å ta stilling til ulike parter i strid og krig. Ofrene skal hjelpes uavhengig av hvem som befinner seg på hvilken side av en grense. Noen enkel organisasjonsfilosofi er dette ikke og forfatteren stiller betimelige spørsmål; gikk vår humanitære innsats til dem som mest trengte den? Matet vi soldatene slik at vi indirekte var med på å forlenge krigen? Var det mulig å etterleve våre prinsipper om «nøytralitet»? Var det riktig å samarbeide med regimer som vi utenfor den humanitære sfære bare følte avsky overfor?

 

Gjennombrudd og forsoning

Interessant nok skriver forfatteren et etterord om utviklingen i 2018, da det endelig ble gjennombrudd og forsoning mellom styresmaktene i de to land. Hvilken opplevelse den siste tids utvikling må ha vært for han, og mange andre, som nær 30 år tidligere stanget all sin godvilje mot bittert uvennskap og territoriell uenighet mellom makthaverne i Addis og Asmara.

Jappe Erichsens bok fortjener lesere. Den preges jevnt over av bra språk, den er kjapp i formen og rommer mange observasjoner som jeg vil tro er nye og interessante for folk flest. Noen gjentakelser og unøyaktigheter får vi leve med. Det er utvilsomt en kompliment for forfatteren at han over så mange år engasjeres av KN, UD og også internasjonale enheter. Hans nedtegninger fra utallige møter på høyeste nivå i ulike land bekrefter den tillit han hadde opparbeidet seg.

 

Ny strategi og endret profil

Samtidig viser boken den skjellsettende endring som KN i hans ledertid gjennomgikk fra primært å være en solidaritetsorganisasjon til å prioritere mer langsiktig utviklingsarbeid. Forfatteren var selv en av drivkreftene bak denne profilendring.

Man mer enn aner at ikke alle i KNs ledelse hadde sympati for en omlegging bort fra den PR-tunge solidaritetsarbeidet som ikke bare ga KN ry som en internasjonal viktig humanitær aktør, men som også brakte organisasjonens navn på TV «nesten like ofte som værmeldingen» ! Noen kjapp omlegging var det heller ikke tale om, det tok tid å meisle en strategi som i sterkere grad var basert på mottakernes behov.

Trøsten får være at Norad, også det omkring 1990, slet med tilsvarende problemer når en ny intern bedriftsfilosofi skulle formes og settes ut i livet. Eks-direktør Per Ø. Grimstad kommenterer i et forord til boken Norads behov for omlegging.

 

En tid for alt

Etter 14 krevende år som leder av KN følte Jappe Erichsen i 1991 at det var på tide å slippe andre til. Han startet et nytt kapittel som domprost i Kristiansand, også dette ble givende år om enn på en annen bane. Med sine mange år som prest og omfattende erfaring fra å lede diakonal virksomhet, solidaritetsarbeid og mer tradisjonell utviklingsorientert innsats skulle man tro at Jappe Erichsen kom til å avslutte sitt yrkesliv som biskop i den norske kirke.

Forfatteren er ydmyk nok til ikke å omtale det faktum at mange på kirkens grunnplan sørpå ønsket nettopp det. Men det hører også med til historien at andre motarbeidet hans eventuelle kandidatur ved å utrykke skepsis overfor en såpass radikal, frimodig, nytenkende og liberal teolog. De sistnevnte vant fram.

Mange vil mene at Jappe Erichsen er blant de beste biskopene som den norske kirken aldri fant plass for.

 

Bokanmelder Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf. Han har erfaring fra arbeid eller besøk i flere av landene som omtales i boken.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *